Elleve måneder gammel

Elleve måneder har gått, og jeg begynner å innse at babyen min nesten ikke er baby lenger. Hun farter rundt i høyt tempo, både horisontalt og vertikalt, og har det travelt med å bli enda bedre kjent med omgivelsene sine. 

Det går unna med krabbing, og vi må nesten løpe for å holde tritt med henne. Det mest spennende akkurat nå er likevel å reise seg. Hun drar seg opp etter møbler, planter, familiemedlemmer og annet hun kommer over, og vil helst stå hele tida. Når hun kjenner at hun begynner å bli sliten, setter hun seg kontrollert ned og samler krefter igjen. Av og til er hun uheldig, mister balansen og slår seg litt. Men hun er tøff og prøver på nytt etter litt kos og trøst. Ingenting skal få stoppe henne. 

Lille D har begynt å øve seg på å gå også. Med gåvogna beveger hun seg helt til det kommer en naturlig stopp (som en vegg eller en annen hindring). Kroppen er i balanse, og hun kommer seg møysommelig framover. Med voksenhender til støtte går det enda fortere, og da hviner hun av fryd. Det vanskeligste nå er å bevege seg langs bordet, helt alene. Men det går det også, når hun bare har rett fokus.

Hun skaper alltid mye lyd rundt seg. Hun roper og ler, slår klosser mot hverandre og lager bråkeorkester. Flere og flere ord ramler på plass. Ord hun har begynt å bruke mer aktivt siden sist er hei, hadet og æsj. Hun sier sitt eget navn, og navnet på både storesøster og nabojenta. Hun elsker musikk, og av og til høres det ut som hun prøver å synge til musikken hun hører. Hjertet smelter når hun bidrar på Trollmors vuggevise med o-aj-aj-aj-aj boff...

For tiden leker hun gjerne at hun snakker i telefonen. Hun løfter et egnet objekt mot øret, passer på å få med hei og hadet, og fyller på med babybabbel imellom der. Hun elsker å mate andre med maten sin, og vil gjerne være med å tørke opp etter seg selv når måltidet er over. Da går hun grundig til verks med en egnet wipe. Hun rydder også gjerne, og liker å putte ting oppi ting. Å brette nyvasket tøy (eller kaste utover det jeg nettopp har brettet) er stor stas. Hun holder seg med andre ord aktiv...

Nå har lille D fått tenner både opp og nede, sju i alt. De brukes til å få i seg stadig mer variert mat. Heldigvis vil hun fortsatt ha morsmelk også, og da finner vi den gode roen midt i dager som er fylt av tempo og utforskertrang. Joda, babyen har blitt stor, men kosen vedvarer. Og det er jo den som er magisk. 

Let´s do 52/4: Window/door

Jeg stilte meg opp ute, M måtte posere ved vinduet. Inne var det minimalt med lys. Ute var det bare meg, mørket og en blitz. 

#letsdo52

#window/door

Fredag: Bo

Store snøflak faller fra himmelen, de laver ned, de ligner fjær som seiler gjennom lufta, de blir større og større, det er ikke mulig å se gården på andre siden av togskinnene, hele lufta er fylt av snøkrystaller, av fjær, husene og gatene, bilene, hundene og menneskene forsvinner i alt det hvite. 

Kjersti Bronken Senderud -Bo

Torsdag: Ingenting om mørket

Om dagen var lyset en bue, som vokste når jeg nærmet meg. Men om natta var det ingenting som åpnet seg, slapp meg gjennom. Bare nytt mørke. 

Merethe Lindstrøm -Ingenting om mørket

Onsdag: Setningsskade

Tida og jeg er ikke på lag, jeg har ei høne å plukke med tida. Det er så vanskelig å fatte, at tida har gått fra meg, jeg som hadde så mye tid i henda da alt begynte, da jeg var ung, og sola stod som ei arbeidslampe på himmelen. 

Lajla E. Lorentzen -Setningsskade

Tirsdag: Fugletribunalet

Overalt lyden av små dropar mot blad, ein mjuk og fuktig skogbotn, røter på kryss og tvers, kråkefot og bregnar. Barnåler klistra seg til støvlane. Bruset frå den vesle bekken bak huset. Dette hadde eg alltid likt. Ein stille skog med røter og kongler. Ingen stiar å sjå. 

Agnes Ravatn -Fugletribunalet

Mandag: Kongonotatene

Om natta løser tiden seg opp, tiden og identiteten og alt som binder oss til de rollene vi møysommelig har bygget opp, brikke for brikke. 

Nikolaj Frobenius -Kongonotatene

Let´s do 52/3: Out of focus

Så deilig befriende å ikke måtte finne fokus. Å konsentrere seg mer om å fange en stemning enn å finne de skarpe konturene. 

Jeg rigget til med et gult bakteppe, og ba E om å stille opp som modell. 

Deretter valgte jeg manuelt fokus, og knipset bilder med ulik grad av skarphet. Jeg begynte med en del detaljer, men lot det flyte mer og mer ut etter hvert. 

Resultatet ble nesten malerisk. Og akkurat så stemningsfullt som jeg hadde ønsket meg. 

#letsdo52

#outoffocus

Full fart

Tømme stelleveska, deretter prøve å få opp de umulige skuffene i kommoden. 

I full fart på vei mot kameraet til mamma. Vil så gjerne utforske alle de spennende knappene. 

Har fått nytt hus. Må inn og kjenne på stemningen og rope litt for å kjenne på resonansen. 

Ferdig med det...

...allerede på vei mot nye mål. 

Krabbe under stolen gang på gang. En kjempespennende tunell!

Riste på sitrontreet, prøve å høste den eneste sitronen som vokser på det. Har ikke tid til å vente på at den skal bli moden.

Det lyktes ikke denne gangen heller, men jeg skal ha applaus for innsatsen. 

Har funnet en kopp i skapet, og har lagt beslag på den på ubestemt tid.

Kaffepause. 

 Leke litt. 

 Spise litt. 


...

En helt vanlig dag i mammaperm. Helt utmattende og aldeles herlig. ❤️

Let´s do 52/2: Small

Jeg fant fram en Kinderoverraskelse, en suvenir fra New York og ei marmorplate. Deretter lette jeg fram til et bilde tagget med city lights, og la dette inn som bakgrunn på Macen min. Marmoren ble byasfalt og bilene ble del av en nattkulisse. Mission accomplished. 

#letsdo52

#small

Let´s do 52/1: Outside

Årets første fotoutfordring, og jeg var både seint ute og uinspirert. Ute var det ingenting som lokket meg: det var mildvær og snøen var skitten og trist. Jeg prøvde litt halvhjerta, men fikk det ikke til. Så knipset jeg et bilde i vanvare, og plutselig følte jeg at jeg var på sporet av noe. 

Jeg ville fotografere naturen ute av balanse... 

...i ugjenkjennelig form...

 ...dobbelteksponert...

 ...og overeksponert. 

Jeg tillot meg selv å leke, og gjorde ingenting rett. Det ble det inspirasjon av. Utfordringen ble ikke helt som jeg hadde sett for meg idet jeg tok på meg ytterklærne, men jeg kom i mål på en måte jeg er fornøyd med. 

#letsdo52

#outside

Lysets poesi

Så enkelt. Så fint. Sollyset som trenger seg inn gjennom vinduet, slanger seg gjennom leverommet vårt, gir et glitterstenk til støvpartiklene i lufta, før det fanger tulipanenes skygge på veggen. 

Tanker om det nye året

Det har gått noen dager nå, siden vi gikk inn i det nye året. Jeg har gått og tygd litt på det siden da. Hvordan føles det? Hva ønsker jeg meg egentlig av det? Er jeg klar for det? 

For etter å ha lagt et annerledesår bak meg, skal jeg nå tilbake til hverdagen. Tilbake til matpakka, kaffen på personalrommet, retting og forberedelser. Jeg skal inn i tiden igjen og inn i en pålagt rytme.

Jeg kjenner at jeg ikke er helt klar for det enda. Jeg skulle så gjerne vært i denne følelsen litt lenger. For jeg har jo hatt så godt av det. Jeg, som alltid har vært snill pike og som har stilt så høye krav til meg selv, hele tiden i løpetakt for å rekke alt det jeg følte jeg burde. 

Annerledesåret krevde av meg at jeg pustet ordentlig. Jeg måtte skru ned volumet, tempoet, effektiviteten og bare være. I alle de små øyeblikkene. Og de store. Jeg ble hodestups forelsket i et nytt lite menneske, samtidig som jeg ble kjent med meg selv på nytt. Det hadde jeg godt av. 

Mens jeg står på terskelen til å tre inn i det gamle igjen, kjenner jeg at jeg er redd for å miste det jeg har funnet. Jeg vil ikke bare hoppe på karusellen og fortsette turen der jeg slapp sist. Jeg vil så gjerne ha med meg den gode jordinga videre. Jeg vil ta med meg roen. Evnen til å nyte det som bare er. 

Jeg har ikke helt grepet det nye året enda, men står litt avventende på sidelinja og betrakter det. Men jeg har bestemt meg for at jeg må gjøre det til mitt. Jeg må klare å kombinere den jeg var med den jeg er blitt, og gjøre hverdagsrytmen balansert. 

Jeg tror det innebærer å virkelig smake på matpakka, og å trekke inn lukta av kaffe på personalrommet. Ikke bare stresse fra klasserom til klasserom, men pleie møtene underveis. Men aller viktigst er det kanskje å være bevisst at tiden hjemme ikke forsvinner. Den omdisponeres bare. Og etter annerledesåret burde jeg være ekspert på å vite hvordan jeg kan bruke den tiden best mulig, når den er der. Det tror jeg jeg skal klare.

Å fortelle et år med tolv bilder

Januar: 

Vi ryddet bort jula, og satte umiddelbart i gang med de siste babyforberedelsene. Vi skrudde opp skap, kommoder og hyller og gjorde barnerommet ferdig. Stellebordet ble fylt, og vi redde opp til den lille i bedside criben ved siden av oss.  E dro på sitt første nyttårsball, og så aldeles nydelig ut. Jeg gikk ut i permisjon, og fant min egen rytme. 

Februar: 

Dagene gikk så uendelig sakte. Jeg puslet hjemme, bygde rede og kjente på livet i magen. Alt var hverdag, samtidig som alt var ladet. Vi feiret siste morsdag i formen vi har vært vant til de siste fjorten årene. Termindatoen passerte, men ingenting skjedde. Vi lette etter jærtegn, men fant dem ikke. Jeg spiste kanelboller, chilli, ananas og annet som skulle sette det hele i gang. Og plutselig var vi der. Ventetida gikk brått over i uendelig lykke, og den litt humpete innspurten var brått glemt. 

Mars: 

Første dag i mars kom vi hjem med lille D, og all tid gikk med til å bli kjent med og forelske oss dypt i henne. Utenfor kivet vinter og vår om å få overtaket, mens inne var alt unntatt tiden. Ti dager gammel ble lille D fotografert, og hun var så bitteliten, med myke babydun på den spede kroppen sin.  Vi fikk akkurat passe mengde besøk, og koste oss med litt for mye kake. Vi fikk de første hjertelige smilene fra lille D. Våren var i ferd med å gå av med seieren. 

April:
Det ble for alvor vår. Sitrontreet vårt blomstret og omkranset oss med den deilige, søte angen sin. Det ble påske, for første gang på mange å uten utflukter til fjellet. Men vi savnet ingenting: plommetreet var pyntet for sesongen, vi gjennomførte årets første utegrilling og samlet fregner på nesetippene våre.

Mai: 
Festdagene stod i kø, og vi prøvde å henge med så godt vi kunne. Jeg plukket hvitveis og tok våren med inn. På 17. mai feiret lille D og jeg rolig hjemme, mens E og M hadde komitétjeneste der bunadsfolkene var samlet for dagen. E ble fjorten år, og ville feire på en litt mer voksen måte. Hun fikk platespiller i gave, og ble plutselig veldig kul. Vi introduserte begrepet street food til middag, og med ett ble all mat litt ekstra hipp og bildevennlig. 

Juni:
Vi vinket våren farvel og ønsket sommeren velkommen. Alt var ladet med forventninger om hvordan vi skulle klare å bruke den sammen. Vi startet med american pancakes-lunsj hos naboene, og alt føltes som en trillende barnelatter. Jeg fikk meg fine vaser, og hadde stor glede av å fylle dem med ulike markblomster. Lille D rundet hundre dager, og hun ble bare mykere og mykere å kose på. Det ble sommerferie og hete dager. På kveldene forberedte vi til fest, og helt i slutten av måneden feiret vi lille Ds navnedag. 

Juli:
Vi tok oss en tur på Kongsbergjazzen, mest for å ta inn over oss stemningen i bygatene. Jeg handlet med meg en god bunke tilbudsbøker, og hadde lesestoff til langt forbi sommeren. M og jeg feiret tretten års bryllupsdag med å dra på utflukt inn i skogen. Med oss i nisteskreppa hadde vi restepannekaker etter frokosten. Vi dro på bilferie til Sverige sammen med naboene i huset ved skogen. M og E dro videre til Berlin, mens D og jeg holdt oss hjemme. Det var ekstremt varmt, og vi søkte svalhet og skygge.

August: 
Vi utvidet trilleturen til fjellet, og fikk med deilig frisk luft på kjøpet. Vi hadde med oss kaffe på termos og tok en liten rast i hytteveggen vår. Lille D begynte å spise fast føde, og elsket det. Vi begynte å pusse opp rommet til E, som var klar for å få mer av sin egen stil på plass. Sommerferien nærmet seg slutten, og vi skrev ei liste med oversikt over hva vi ville rekke å gjøre mens dagene enda var våre. Høsten grep etter hvert om seg, og det var bare godt. Sola varmet enda, og vi inntok måltider på den nyoppussa verandaen vår. Jeg dro på loppis, og kom hjem med en nygammel garderobe. Høsten viste seg fra sin aller beste side. 

September: 
Vi feiret bursdagen min med å innvie den nye bålpanna vår. Vi grillet pølser og spiste gulrotkake på verandaen. E spilte sin kanskje aller siste fotballhjemmekamp, og hele familien stod på sidelinja og støttet henne. Varmen kom på gjenvisitt, og den siste dagen sola enda varma, tok vi med takka ut og lagde american pancakes.  Vi dro på bunadstur til Drøbak for å legge inn bestilling før konfirmasjonen til E. 

Oktober: 
Det ble høstferie, og vi tok oss en trilletur på fjellet. Der jaktet vi på lyset og fikk gjennomluftet hodene våre. M feiret bursdag, og fikk klippekrans å kose seg med. Høstens farger vibrerte rundt oss, for så å blekne mer og mer. Lille D ble stadig mer mobil på gulvet, og plutselig ble hverdagstempoet litt høyere. 

November:  
Vi markerte at lille D hadde vært like lenge utenfor magen som i magen. Hun begynte å krabbe og sitte, fant stadig flere ord og fikk sine første tenner. Vi feiret farsdag med frokost på senga, lang lunsj og trilletur i vinterlandskap. Måneden lå badet i snø, og var lysere og fagrere enn den pleier å være. Mamma flyttet til en ny leilighet, og alt var umiddelbart hjemmekoselig. Vi pakket inn de første julegavene og kjente tidlig på godfølelsen som hører desember til.

Desember: 
Vi fylte dagene med de uunnværlige ingrediensene, og kjente julestemningen vokse fram. E kom hjem fra skolekjøkkenet med bidrag til julebaksten, og vi leste bøker med lille D for å forberede henne på hva som skulle komme. Vi dro på førjulsbesøk til mamma, spiste lussekatter og pepperkaker, hadde juleverksted og vernet om hver våre julehemmeligheter. Jeg fikk mandelen i grøten kvelden før kvelden, og lille D fikk sitt aller første møte med julenissen. Romjulsdagene fylte vi med familie, lange måltider, trilleturer, aking og bålpannekos. 


...

Året er omme, og annerledesåret har gjort noe med oss. Vi er sterkere som familie, og vet mer om hvordan vi vil bruke tiden for å ta best mulig vare på den. La oss håpe vi blir enda bedre på det i det året vi akkurat har trådt nysgjerrige inn i.