søndag 22. oktober 2017

Enda et vakkert høsteventyr

I går var jeg på Skrimloppa i Kongsberg, et loppemarked der jeg alltid finner noe som faller i smak. Denne dama trakk meg til seg med blikket sitt. Og selv om jeg ble litt skremt av henne, måtte hun bare bli min. Jeg ser for meg hvor hun skal henge -på sikt- men foreløpig må jeg bare ta meg tid til å bli litt bedre kjent med henne. Når jeg slutter å skvette når jeg går forbi, er hun klar for å få en fast plass på veggen...






Tradisjonen tro kom jeg over en del lekker keramikk. Jeg ser for meg den lille skåla fylt med sjokoladebiter som nytes sammen med kaffe, mens den store bollen skal få noe grønt og frodig i seg. Den hvite er jeg fortsatt i tenkeboksen på, men den skal helt sikkert få et bruksområde den også. 








Disse koppene er skikkelig romslige, og blir gode å ha når vinteren er på sitt kaldeste. Det artigste er at de er laget av en keramikklærer jeg hadde på skolen da jeg selv var elev. Jeg vet ikke hvor i verden hun befinner seg nå, men det føles fint å vite at hun har lagt igjen spor etter seg i den smale dalen vår. 






Det blir mange ledninger og ladere av ulike slag i et moderne hjem. Denne skal få holde på dem når de ikke er i bruk. Dekorativ oppbevaring. 







Jeg kom over dette kvalitetstoffet, og som den ukuelige optimisten jeg prøver å være, kjøpte jeg det. Selvfølgelig med et lite håp om at jeg snart skal få tid til å sette meg ned ved symaskina.



...


I tillegg til dette kjøpte jeg en liten ting til, som jeg foreløpig holder for meg selv...

lørdag 21. oktober 2017

Nick Cave. Katharsis


Denne uka hadde jeg mitt livs konsertopplevelse: Nick Cave & The Bad Seeds i Oslo Spektrum. 






I det ene øyeblikket raste han rundt på scenen som en dommedagsprofet, i det neste sang han om bunnløs sorg og tap av mening. 






Vi ble vitne til eksistensiell, desperat energi, og en sårhet som var så øm at det smertet å kjenne på den. Flere utstrakte hender møtte hans (jeg tok på Nick Cave!), han ble ett med massen, og hele publikum fikk kjenne hjerteslagene hans gjennom hans intense tilstedeværelse.









Og da det hele var over, kjentes det som om vi alle hadde vært gjennom en renselse. Ut av et mørke hadde det vokst fram noe lyst, godt og varmt. 

torsdag 19. oktober 2017

Polentur, dag 7. Sachsenhausen og Ravensbrück


Siste dag av dannelsesreisen vår startet i Sachsenhausen, i et museum som var som en reise tilbake til sovjettidens DDR. 






Deretter gikk vi lenge rundt i leiren, tok til oss smerten, men så også håpet. Vi fant stadig blomster og gode tanker fra de som ble igjen. 





Bussen tok oss med videre til kvinneleiren Ravensbrück. Det lå en stor ro over plassen, og smerten ble så konkret og nær da vi fikk høre fortellinger om små barn og deres skjebne. Den mest framtredende lyden var av høstblad som sopte langs bakken, dyttet framover av et lett vinddrag. 









Vi fulgte en liten gjengrodd sti ut av leiren, og fikk se litt av livet rett utenfor. Steder noen av kvinnene måtte jobbe lange timer hver dag, og ruiner ingen egentlig lenger vet hva er spor av. 






Til slutt hadde vi en blomsterseremoni ved vannkanten. Alle la ned en rose, før vi holdt ett minutts stillhet. 







Det var en stille gjeng som gjorde seg klar for hjemreise. Og mens bussen rullet døsig mot Norge, bearbeidet vi tanker og var gode mot hverandre. 

søndag 15. oktober 2017

Polentur, dag 6. Berlin: Hohenschönhausen, folkeliv, byvandring med historietime og lysshow


Etter å ha bussa en hel dag, kom vi til et kveldskledd Berlin. Vi tok oss en liten rusletur for å fylle på med atmosfære og strekke på beina etter mye stillesitting. 






Tidlig neste morgen dro vi til Hohenschönhausen, DDR-tidens stasifengsel. 






Etter sterke opplevelser der, var det godt å joine folkemylderet på Alexanderplatz; spankulere, lytte, kikke, drive. 









Videre fulgte timesvis med byvandring i regn, der vi i fikk gode historietimer med på kjøpet. Vi oppsøkte minnesmerker, viktige steder på gitte øyeblikk i historien og fikk påfyll av arkitekturkunnskap. 






Til slutt ble også denne dagen innhentet av mørket, noe som gjorde at byens lysfestival virkelig kom til sin rett. Vi slo opp paraplyene foran Brandenburger Tor, og glemte en stakket stund alt om våte sko og kalde fingre.