onsdag 31. oktober 2012

Trick or treat


Dagen de voksne i hjemmet ikke helt har blitt vant til enda, men som den yngste har tatt til sitt hjerte er unektelig her. Frøken junior er ferdig utkledd, og klar for å sanke inn søtsaker. Mamma og pappa senior (les: mannen og jeg) er fortsatt litt skeptiske, men lar det stå til...







tirsdag 30. oktober 2012

Koselig med peis...


Nå har vinterkulden virkelig gjort sitt inntog. Da trenger jeg ingen unnskyldninger lenger for å fyre i ovnen. 





Spør du meg, er det ikke mange ting i verden som kan måle seg med den varmen som sakte men sikkert sprer seg fra en vedfyrt ovn.





Hvis jeg virkelig skal kose meg, trekker jeg godstolen helt bort til ovnen...





...og koker meg en kopp med noe varmt. Deretter er det bare å nyte  følelsen av å gradvis bli varm og myk, og velværefølelsen som kommer når man er sånn passe døsig og klar for en aldri så liten ettermiddagslur... 

Rosa fokus



De fleste av oss kjenner noen som har vært eller er rammet av kreft. Noen ganger går det bra, andre ganger dessverre ikke. I den sammenhengen synes jeg det rosa initiativet til fabelaktige Maia er kjempeflott. Hun donerer ved hjelp av aktivitet på bloggen sin bort penger til Rosa sløyfe-aksjonen.


Jeg er ikke like etablert i Blogglandia, og vil nok ikke klare å dra i gang tilsvarende. Men jeg kan om ikke annet vise at temaet opptar meg og berører meg gjennom å ha litt rosa fokus selv i dag. 





Disse gavebåndene har vel det man kan kalle den klassiske prinsesserosafargen. I store doser kan det kanskje bli slitsomt, men med en akkurat passe stor dæsj, blir det akkurat passe hyggelig. 





Rosafargen på dette heklestykket er helt annerledes. Den er ikke like frisk, men har til gjengjeld en helt annen varme i seg. Fargen er lun og god og trygg.





Neonrosa er i vinden for tida, og det skjønner jeg godt. Det er virkelig en farge å la seg fascinere av. Den er full av energi og overskudd. Med neonrosa i nærheten er man nesten nødt til å bli i godt humør..!





Denne pelargonien bærer forskjellige rosanyanser. Det kan kanskje være litt vanskelig å vite hvor man har den, men steller man godt med den, spiller den på lag og kan være kilde til mye glede...







Det finnes et menneske bak hvert enkelt krefttilfelle. En personlighet, en karakter. Man er så mye mer enn kreft. Akkurat som rosa er så mye mer enn bare rosa...

mandag 29. oktober 2012

Ingen kan vel påstå at jeg er god på håndarbeid. Men viljen til å skape noe er til stede, og med en enorm dose stahet hender det at jeg klarer å kladde sammen noe. Rett-ned-skjerf (eller rett-bort-skjerf, alt etter hvordan man ser det...) går bra. 






Jeg har plassert en mini-håndarbeidskurv ved sofaen i TV-stua. Den rommer ett stykk håndarbeid, og dét er det. Haugen med påbegynte prosjekter er stua vekk på arbeidsrommet, og minner meg ikke på tidligere håndarbeidsfadeser. 





Stykket håndarbeid som ligger i kurven ser akkurat passe innbydende ut, og utfordringen føles overkommelig. Når skjerfet er ferdig (snart, jeg kommer til å komme i mål!), er planen å begynne på et nytt prosjekt. Ett og ett om gangen. Små skritt. Såja... 







Men jeg strikker ikke bare rett ned (eller bort) fordi jeg har forstått at det er det gode koner skal gjøre. Jeg gjør det jo først og fremst fordi det er så godt å pakke seg inn i noe varmt når lufta blir kjøligere. Dette skjerfet skal snart få smyge seg rundt halsen min og holde meg lun som et nybakt hvetebrød i de kommende månedene. Det blir bra...

Vellykket ferieshopping

Skyggene begynner å bli lange, og da er det fint å ha lyskilder i huset. Her i huset har vi nye og gamle lamper, billige og dyre, loppefunn og hjemmemekka.

Den nyeste lyskilden i huset ble med meg hjem fra høstferie. Da den var vel ute av kofferten, ble den seende slik ut. 






Den sprer fint lys i soveromsgangen, og veslejenta i huset trenger ikke å bekymre seg for at nettene skal bli for mørke. Til og med mannen sa seg fornøyd med nyanskaffelsen. Alle er med andre ord blide og tilfredse. 

Og det er jo fint. 





Midt i alle høstfargene...

...det hvite. 

Ikke fordi jeg ikke liker høstfargene, men fordi det hvite alltid er en god base å ha med seg. Hvitt er alltid elegant. Hvitt er rent og beroligende. Hvitt kan også være humoristisk og sprøtt. Hvitt blir ikke feil.



Alle har noe hvitt rundt seg. Både trivielle og hverdagslige ting og det mer høytidelige kan kle seg i hvitt. 


1) Blonder fra loppemarked
2) Øredobber
3) Skolekritt (ja, jeg er pedagog...)
4) Mobiltelefon
5) Knapper som har frigjort seg...
6) Heklegarn
7) Kremmerhus
8) Hjerteformet stearinlys
9) Vase fra Kremmerhuset
10) Heklet lapp som har potensial til å bli et sengeteppe...




Ekstra spennende blir det klassiske hvite hvis man setter det i kontrast med noe mørkt og naturlig. De to motsetningene passer fint sammen, og har et uttrykk som mange av oss gjerne vil ha i interiøret. Det passer fint til alle årstider, også høsten...




Med dette har jeg prøvd meg på fotoutfordringen pure white.

Minner fra en søndag...

Mandag igjen. Tempoet skrus opp igjen. Enda godt man har ferskt i minne en rolig søndag man nettopp har lagt bak seg...






Hjemme hos oss fikk vi tid til et lite søndagsverksted. Mor og datter. Fryktelig koselig. Målet var å lage pomponger. To lykkelige amatører. 


Framgangsmåten fant vi her, i den flotte og inspirerende bloggen Stines hjem - Livet på landet.


Vi begynte med å brette trekkspill. Eller prinsessevifte, som enkelte vil foretrekke å kalle det...






Alt vel så langt...






Deretter avrundet vi kantene. Det var tuuungt arbeid, men vi kom gjennom den utfordringa også... 





Så begynte vi på det virkelig spennende; å forsiktig folde det hele ut. 






Det tok gradvis form, og vi begynte å skjønne at vi kom til å få det til... To jenter, en ung og en noe eldre, var mektig stolte av seg selv..!






Og slik ble resultatet. Nå gjenstår det bare å finne en plass å henge dem. Det høres ut som en fin mandagssyssel...

søndag 28. oktober 2012

Yttergang: ytterst ryddig

I forbindelse med gårsdagens utfordring -forandre koffert til hylle i yttergangen- tok jeg meg en lenge etterlengtet opprydding der. I gangen er det som regel kaosområde; her tramper vi inn etter travle dager, slenger av oss og slenger fra oss. Jeg tenkte derfor det kunne være greit å ta noen bilder derfra. Når det først var ryddig der, mener jeg... Av erfaring vet jeg at det dessverre ikke kommer til å vare så lenge...





Dette er rett til venstre for inngangsdøra -den sees for øvrig i speilet.







Litt krimskrams må til her også. Her er det en salig blanding av gammelt og nytt -rust og porselen -samt et vindu som har gjort tjeneste i huset fra begynnelsen av.






Mer gammelt og nytt. Og i bakgrunnen: noe som kan sies å ha blitt et tema i gangen....






Litt sarte farger mot det rustikke gjør seg, synes jeg. 






Det er kjekt å ha et fast sted til nøklene. Våre har fått plass på ei gammel skål jeg fikk lov til å plukke med meg fra stabburet i hjembygda.







Under bordet har vi satt ei gammel kasse som nok har oppbevart mye forskjellig gjennom tidene. Da vi forbarma oss over den, var den full av torv...






Til venstre for bordet møter man igjen på noe som såvidt kunne skimtes på et tidligere bilde: fugler. Det er flere fugler i gangen vår... 







...Blant annet denne, som fikk bli med meg hjem fra den lokale brukthandelen i går. Litt kitschy, men hvem har sagt at det er galt..?







De som bodde i huset fra begynnelsen av, var nok også glade i fugler. I uthuset fant vi flere fuglekasser lagret. De har nå kommet inn i varmen, og fungerer som dekorasjonselementer i huset. 


Det var noen detaljer fra en for en gangs skyld ryddig gang. Så gjenstår det bare å se hvor lenge det varer...

lørdag 27. oktober 2012

Ny karriere



Denne kofferten har hatt en liten lyntur innom bloggen tidligere. Anledningen da var å få fram at den kan se fram mot en ny karriere som noe annet enn koffert. Nå er dagen kommet, og den har hatt første dag på ny jobb. 





Den henger nå på veggen, nokså godt støttet av noen svarte hylleknekter.







Den har rett og slett blitt til ei hylle i yttergangen. Kofferten har fått noen skruer tvers gjennom seg, for å føle seg litt forpliktet til å holde sammen med hylleknektene. De er for øvrig litt bråkjekke, og bør kanskje få en annen farge etter hvert. 





Kofferten er gammel, og kan nok ikke bære like tungt som i sine glansdager. Derfor har jeg lagt noen lette sjal og skjerf på toppen. Det er nok passe stor utfordring for en koffert som skal gjøre seg ny karriere i voksen alder... 

fredag 26. oktober 2012

Gammelt på nytt og helgefølelsen...

Av og til drar jeg med meg ting fra bruktbutikker og loppemarked uten at jeg helt vet der og da hva jeg skal gjøre med dem. Noen ganger blir de liggende og slenge hjemme en god stund før jeg finner noe vettugt å bruke dem til. Men de fleste dippeduttene kommer til sin rett. Til slutt...









Ved hjelp av denne gamle fryserinnsatsen (eller hva det nå er), fikk jeg plutselig  ny oppbevaring til gamle interiørblad. Jeg har ikke hjerte til å kaste dem, og et sted må de jo være. Her er de dessuten mer tilgjengelige enn der de var skuffa vekk før. Dette kan kanskje også gjøre veien til de gode ideene kortere..?










Ved siden av har jeg plassert den gamle veska til oldefaren til datter i huset. Den har nok vært med på mang en innholdsrik arbeidsdag. Hos oss har den til nå hatt funksjonen å henge til pynt, men det må da være enda bedre å kunne bruke den til noe praktisk..? Nå rommer den aviser og andre ting som kommer i posten og som har en tendens til å bli liggende og slenge litt her og der.


Oi, her ligger det visst og slenger litt av hvert etter ei travel uke. Tror jeg skal ta meg av det nå... Og om litt kan jeg slenge meg selv nedpå og bare flate helt ut. Helg. Jaaa...








onsdag 24. oktober 2012

Mens vi venter på stormen...


Her oppe i nord venter vi på at en storm skal melde sin ankomst. Når det brøler som verst utenfor husveggene, fungerer hjemmekos nesten som en overlevelsesstrategi. Så hva er vel mer naturlig da enn å tenne stearinlys og finne seg en lun plass å sitte?







Hvis døgnet er langt nok, kan jeg kanskje til og med unne meg å kose meg med ei bok? Kanskje blir ikke stormen så stor og skremmende hvis man kan fordype seg i et fjernt litterært univers mens det står på som verst..?



tirsdag 23. oktober 2012

Lov til å glede seg..?

Jeg observerer at jula allerede er på vei. Litt tidlig, etter min smak, men når man nå først blir minnet på at det sakte men sikkert nærmer seg den store høytiden, er det jo litt vanskelig å ikke kjenne på glede-seg-følelsen...

For meg er Skomakergata uløselig knyttet til jul. I sommer besøkte vi Dyreparken i Kristiansand, og da var selvfølgelig den koselige gata et naturlig mål. 








En skomaker må jo ha en lest. Skomaker Andersen snakket så varmt om den. Som voksen skjønner jeg bedre hva han snakket om. Da jeg var barn, opplevde jeg det vel først og fremst som en litt merkelig men fascinerende dippedutt...








Kassaapparatet hans var akkurat passe søtt og nostalgisk. Såvidt jeg kan huske, ble det pyntet med flere og flere røde hjerter dess nærmere julaften kom.









Skomakeren hadde også alltid tid til å sette seg ned og snakke med Tøfflus, folk som kom innom, eller rett og slett TV-seerne. Skolappinga kunne han alltids gjøre seg ferdig med senere...









Det han ikke kunne gjøre senere, var å sosialisere. Han tok seg alltid tid til folk, gjerne gjennom å gjøre noe de hadde interesse av. Det kunne være å bake pepperkaker, organisere  juleverksted, bla i gamle fotoalbum eller spille Ludo. 









Skomaker Andersen var minst like glad i kaffe som meg. Han hadde alltid tid til å kose seg med en kopp. Og det hørtes liksom ut som kaffen bare måtte smake godt, for det kom så mange godlyder fra ham mens han slurpet seg gjennom koppen. 









I én episode husker jeg det ble litt skummelt. Sikringen i huset hadde gått, og alt var mørkt. Men uhyggen varte ikke lenge. Skomakeren fikk ordna opp, og straks var alt lunt og hyggelig igjen...










Det er ingen tvil om at jeg har mange gode minner knyttet til Skomakergata. Det som kanskje likevel har blitt stående som det sterkeste symbolet på serien for min del, er barneskoparet som ingen kom og hentet. Desemberdag etter desemberdag gikk, og skoene ble mer og mer ensomme i utstillingsvinduet. Samtidig illustrerte det tydelig at nedtellinga var begynt, og at det stadig nærmet seg den store dagen...










Det er definitivt ikke snakk om at jeg er klar for å finne fram julepynten enda. Det er for tidlig. Men det er vel ikke for tidlig å begynne å glede seg..?