Hvite dundyner

Endelig kom den. Snøen vi trengte for  å føle at det er ekte desember.

 

Det ligger mildvær i lufta, og snøen er god og kram. Kanskje blir det en kortvarig glede. Men akkurat nå er den her, og den ligger som en bløt dyne rundt vegetasjonen som tar seg en etterlengtet hvil. 

Let´s do 52/48: Sparkles

Naturens eget fyrverkeri: solstråler i frost. 

#letsdo52

#sparkles

 

Instagram i mars: Etter regn kommer sol

1. Verden utenfor og rommene vi lever i. Kontraster som påvirker hverandre og griper inn i hverandre. Akkurat nå føles det som om verken det utenfor eller vår opplevelse her inne skal vende tilbake til det gamle. Mars har gjort noe med oss. 

2. Tidlig i måneden visste vi om at noe skjedde i andre deler av verden, men det gjorde lite med vår hverdag. Tulipaner foldet seg ut i vasene sine, jeg lekte meg med kameraet mitt, vi arrangerte ettårsfotografering, og jeg ga potteplantene vårbad.

3. Vi laget et bittelite bursdagsselskap, der vi feiret ettåringen vår sammen med de vi er gladest i. Lite visste vi da at dette samværet skulle bli det siste på ubestemt tid. 

4. Vi registrerte at det ubestemmelige kom nærmere oss, og begynte å føle på en uro. Men enda handlet livet først og fremst om hverdag og de små øyeblikkene sammen. 

5. Skolen dro på skidag på fjellet, men hele tiden lå det noe under og murret. I bussene, på vei hjem, fikk vi beskjed om at alt ville bli satt på pause en stund. Elevene fikk med seg bøkene sine i plastsekker, og vi lærerne ble sittende igjen i hastemøte. Plutselig så verden annerledes ut. 

6. Vi prøvde å gjøre noe fint ut av den nye hverdagen. Vi innførte daglige felles lunsjer, og prøvde å skape rolige, fine øyeblikk i stedet for å la oss skremme. En kveld tente vi små varder sammen med de andre sambygdingene, i solidaritet med alle som må stå på ekstra i tiden vi er inne i. 

7. Vi fikk ikke bedre tid, men kunne porsjonere den ut annerledes. Plantene fikk ekstra kjærlighet, vi var mye ute, og M spadde fram våren som best han kunne. 

8. En søndag dro vi på fjellet, og opplevde det så stille som aldri før. Lufta var krispere, og kun to skigåere labbet rolig forbi i velbrukte anorakker. Jeg ble minnet på hvordan fjellet var i oppveksten min, og kjente en god varme i magen. Vi begynte å venne oss til situasjonen, og følte på at kanskje vi var midt i en pause verden hadde godt av. 

9. Vi feiret den store vaffeldagen og fant tydelige vårtegn. Dagene ble lengre og lysere, og midt i alt det nye og uvante kom vi inn i en rytme som var god. 

10. Enda vet vi ikke helt hva som kommer, men vi vet at vi som familie har det fint i det. Vi savner de nærmeste, og håper vi snart kan sees igjen. Og så håper vi at verden heler seg selv fint, og at den er annerledes men på et vis styrket når bølgen trekker seg tilbake. 

Instagram i februar: en gradvis oppvåkning

1. Måneden da vi for alvor begynte å legge merke til at lyset bredte om seg. Og så fikk vi en ekstra dag. 

2. E stilte opp i dramatisk fotoutfordring, og poserte som en modell. Jeg la til, men klarte ikke å trekke fra. Vinteren ga gradvis slipp, og jeg kunne gå tur mens grusen knaste under sålene mine, med alle slags løfter om en snarlig vår. 

3. En ny morgen, en ny fotoutfordring. Barnerommet som enda ikke er tatt fullt i bruk; vi holder enda lilleD så nært vi bare kan.  Styggfint favorittstilleben. Kunstner for aller første gang.

4. Mildvær tok med seg enda mer av snøen. E var tøysete og rar fjortis, mens lilleD ble ordentlig godvenn med musikken fra LP-spilleren. Vi spiste kake for å feire morsdag, og hadde besøk av andre fine mammaer. 

5. Jeg tenkte tilbake til samme tid i fjor, der alt var lengten etter den lille i magen. Samtidig gledet jeg meg over hvordan livet har blitt, og hvor fint det er å varte opp med bananlapper til lunsj en helt vanlig onsdag. E ble med på enda en fotoutfordring, og var beintøff. D var fortsatt liten, rund og varm, og fikk deilige, myke krøller i nakken. 

6. Rommene fyltes av mer og mer vår, men vinterens søtsug og behov for lun hygge var fortsatt sterk. Mamma kom med små hverdagsoverraskelser, og lilleD overrasket oss nesten daglig med nye ferdigheter. 

7. Forberedelser. Et ettertenksomt øyeblikk, midt i alt det boblende. Fotoutfordring. Forsøk på å riste vinterens støv av nakken; badetid for det grønne. 

8. Så stor, på randen til å legge ut i verden på to bein. Vinterpåfyll. Hjemmelaget med kjærlighet, fra et sosialt lag med de beste jentene. Det årlige gildet med semlor som æresgjest.

9. Solgløtt. Kjærlighet ved første blikk; kyss, kos og klem. Et helt år med ubegrenset lykke. En liten gave til meg fra M -som takk for innsatsen for nøyaktig ett år siden. 

10. Dagen derpå. Verden fra lilleDs perspektiv. Hverdagssysler. Månedens siste fotoutfordring. 


...

Våren er i anmarsj, kreativiteten stabler seg litt usikkert på beina, og i vinduskarmen spirer de små frøene vi satte tidligere i vinter. Vi er i ferd med å våkne, klare for den lyse årstiden. 

Let´s do 52/1: Outside

Årets første fotoutfordring, og jeg var både seint ute og uinspirert. Ute var det ingenting som lokket meg: det var mildvær og snøen var skitten og trist. Jeg prøvde litt halvhjerta, men fikk det ikke til. Så knipset jeg et bilde i vanvare, og plutselig følte jeg at jeg var på sporet av noe. 

Jeg ville fotografere naturen ute av balanse... 

...i ugjenkjennelig form...

 ...dobbelteksponert...

 ...og overeksponert. 

Jeg tillot meg selv å leke, og gjorde ingenting rett. Det ble det inspirasjon av. Utfordringen ble ikke helt som jeg hadde sett for meg idet jeg tok på meg ytterklærne, men jeg kom i mål på en måte jeg er fornøyd med. 

#letsdo52

#outside

Å fortelle et år med tolv bilder

Januar: 

Vi ryddet bort jula, og satte umiddelbart i gang med de siste babyforberedelsene. Vi skrudde opp skap, kommoder og hyller og gjorde barnerommet ferdig. Stellebordet ble fylt, og vi redde opp til den lille i bedside criben ved siden av oss.  E dro på sitt første nyttårsball, og så aldeles nydelig ut. Jeg gikk ut i permisjon, og fant min egen rytme. 

Februar: 

Dagene gikk så uendelig sakte. Jeg puslet hjemme, bygde rede og kjente på livet i magen. Alt var hverdag, samtidig som alt var ladet. Vi feiret siste morsdag i formen vi har vært vant til de siste fjorten årene. Termindatoen passerte, men ingenting skjedde. Vi lette etter jærtegn, men fant dem ikke. Jeg spiste kanelboller, chilli, ananas og annet som skulle sette det hele i gang. Og plutselig var vi der. Ventetida gikk brått over i uendelig lykke, og den litt humpete innspurten var brått glemt. 

Mars: 

Første dag i mars kom vi hjem med lille D, og all tid gikk med til å bli kjent med og forelske oss dypt i henne. Utenfor kivet vinter og vår om å få overtaket, mens inne var alt unntatt tiden. Ti dager gammel ble lille D fotografert, og hun var så bitteliten, med myke babydun på den spede kroppen sin.  Vi fikk akkurat passe mengde besøk, og koste oss med litt for mye kake. Vi fikk de første hjertelige smilene fra lille D. Våren var i ferd med å gå av med seieren. 

April:
Det ble for alvor vår. Sitrontreet vårt blomstret og omkranset oss med den deilige, søte angen sin. Det ble påske, for første gang på mange å uten utflukter til fjellet. Men vi savnet ingenting: plommetreet var pyntet for sesongen, vi gjennomførte årets første utegrilling og samlet fregner på nesetippene våre.

Mai: 
Festdagene stod i kø, og vi prøvde å henge med så godt vi kunne. Jeg plukket hvitveis og tok våren med inn. På 17. mai feiret lille D og jeg rolig hjemme, mens E og M hadde komitétjeneste der bunadsfolkene var samlet for dagen. E ble fjorten år, og ville feire på en litt mer voksen måte. Hun fikk platespiller i gave, og ble plutselig veldig kul. Vi introduserte begrepet street food til middag, og med ett ble all mat litt ekstra hipp og bildevennlig. 

Juni:
Vi vinket våren farvel og ønsket sommeren velkommen. Alt var ladet med forventninger om hvordan vi skulle klare å bruke den sammen. Vi startet med american pancakes-lunsj hos naboene, og alt føltes som en trillende barnelatter. Jeg fikk meg fine vaser, og hadde stor glede av å fylle dem med ulike markblomster. Lille D rundet hundre dager, og hun ble bare mykere og mykere å kose på. Det ble sommerferie og hete dager. På kveldene forberedte vi til fest, og helt i slutten av måneden feiret vi lille Ds navnedag. 

Juli:
Vi tok oss en tur på Kongsbergjazzen, mest for å ta inn over oss stemningen i bygatene. Jeg handlet med meg en god bunke tilbudsbøker, og hadde lesestoff til langt forbi sommeren. M og jeg feiret tretten års bryllupsdag med å dra på utflukt inn i skogen. Med oss i nisteskreppa hadde vi restepannekaker etter frokosten. Vi dro på bilferie til Sverige sammen med naboene i huset ved skogen. M og E dro videre til Berlin, mens D og jeg holdt oss hjemme. Det var ekstremt varmt, og vi søkte svalhet og skygge.

August: 
Vi utvidet trilleturen til fjellet, og fikk med deilig frisk luft på kjøpet. Vi hadde med oss kaffe på termos og tok en liten rast i hytteveggen vår. Lille D begynte å spise fast føde, og elsket det. Vi begynte å pusse opp rommet til E, som var klar for å få mer av sin egen stil på plass. Sommerferien nærmet seg slutten, og vi skrev ei liste med oversikt over hva vi ville rekke å gjøre mens dagene enda var våre. Høsten grep etter hvert om seg, og det var bare godt. Sola varmet enda, og vi inntok måltider på den nyoppussa verandaen vår. Jeg dro på loppis, og kom hjem med en nygammel garderobe. Høsten viste seg fra sin aller beste side. 

September: 
Vi feiret bursdagen min med å innvie den nye bålpanna vår. Vi grillet pølser og spiste gulrotkake på verandaen. E spilte sin kanskje aller siste fotballhjemmekamp, og hele familien stod på sidelinja og støttet henne. Varmen kom på gjenvisitt, og den siste dagen sola enda varma, tok vi med takka ut og lagde american pancakes.  Vi dro på bunadstur til Drøbak for å legge inn bestilling før konfirmasjonen til E. 

Oktober: 
Det ble høstferie, og vi tok oss en trilletur på fjellet. Der jaktet vi på lyset og fikk gjennomluftet hodene våre. M feiret bursdag, og fikk klippekrans å kose seg med. Høstens farger vibrerte rundt oss, for så å blekne mer og mer. Lille D ble stadig mer mobil på gulvet, og plutselig ble hverdagstempoet litt høyere. 

November:  
Vi markerte at lille D hadde vært like lenge utenfor magen som i magen. Hun begynte å krabbe og sitte, fant stadig flere ord og fikk sine første tenner. Vi feiret farsdag med frokost på senga, lang lunsj og trilletur i vinterlandskap. Måneden lå badet i snø, og var lysere og fagrere enn den pleier å være. Mamma flyttet til en ny leilighet, og alt var umiddelbart hjemmekoselig. Vi pakket inn de første julegavene og kjente tidlig på godfølelsen som hører desember til.

Desember: 
Vi fylte dagene med de uunnværlige ingrediensene, og kjente julestemningen vokse fram. E kom hjem fra skolekjøkkenet med bidrag til julebaksten, og vi leste bøker med lille D for å forberede henne på hva som skulle komme. Vi dro på førjulsbesøk til mamma, spiste lussekatter og pepperkaker, hadde juleverksted og vernet om hver våre julehemmeligheter. Jeg fikk mandelen i grøten kvelden før kvelden, og lille D fikk sitt aller første møte med julenissen. Romjulsdagene fylte vi med familie, lange måltider, trilleturer, aking og bålpannekos. 


...

Året er omme, og annerledesåret har gjort noe med oss. Vi er sterkere som familie, og vet mer om hvordan vi vil bruke tiden for å ta best mulig vare på den. La oss håpe vi blir enda bedre på det i det året vi akkurat har trådt nysgjerrige inn i. 

Instagram i desember: lykkelykkelykke

1. Årets desember var så genuint god. Den gode nedtellingen, de meningsfulle gavene og den ekte gleden. Jeg ble nyforelska i fenomenet jul. 

2. Vi startet desember med en full pakkekalender, adventsstake, svibler og kaldt og deilig vintervær. 

3. Julepynten ble plukket fram litt etter litt, noe tradisjonelt, noe nytt av året. Vi var tidlig oppe og nøt fargene på desemberhimmelen. Over morgenkaffen ble dagene fylt opp av overskudd og gode forventninger.

4. M kom hjem med en nydelig bukett roser. Jeg kledde meg i varme, myke plagg og klarte å nyte øyeblikkene i stedet for å halse etter dem. Jeg bandt en krans og ommøblerte litt forsiktig for å lage mer plass til lille D. 

5. Jeg fotograferte bilder til adventskalender, pyntet til jul og prøvde å holde tritt med en stadig mer selvstendig og nysgjerrig baby. Jeg hadde akkurat nok å gjøre. 

6. E lagde middag til oss alle, og hjalp til med å få hverdagskabalen til å gå opp. Vi bakte pepperkaker, og lille D var med. Jeg kombinerte stjernebretting med chai-te, klementiner og pepperkaker. Ekte mindfullness. 

7. Det ble færre og færre dager igjen til julaften, og tempoet økte. Vi dro på førjulsbesøk til mamma, gjorde unna noen byærender, bakte mer og pyntet mer, samtidig som vi tok oss tid til å nyte vinteridyllen. Jeg følte at vi var midt i et Lindgrenunivers, der alt var akkurat som det skulle. 

8. Vi rakk et lite juleverksted og julelunsj hos gode venner også. Det holdt hardt å bli ferdige i tide, men på lillejulaften tok vi oss likevel tid til å lete etter mandelen i grøten. Jeg ble den heldige finneren i år. 

9. Det ble endelig julaften, og alt gikk slag i slag, som det pleier å gjøre. 

10. Det fantastiske vinterværet holdt, og vi passet på å gå ut og få oss frisk luft. 

11. Romjulsdagene kom og gikk. Vi var mest hjemme, og vernet godt om den riktige julefølelsen. 

12. Med ett var uka gått, og nyttårsaften banket på døra. Vi laget en barnevennlig versjon, med tidlig middag og stjerneskudd før kveldsmat. Ikke lenge etter at det nye året var ringt inn, lå vi alle på lading, klare for et nytt år.