Gangen i kjelleren ser ikke ut. Den lar seg ikke berge heller. Vi har innsett at den må få være seg selv. Litt pjuskete og på halv tolv, slitt og kaotisk.
Overraskende nok er det noe deilig avslappende ved nettopp dette. Interiøret prøver ikke på å være verken det ene eller det andre. Det bare er som det er og blir som det blir.
Når jeg tenker etter er ikke dét så ille. Jeg liker kjemien som oppstår når tilfeldighetene får råde. Lysestakene litt her og litt der. Bilderammene litt småskjeve. Kartrullene skjødesløst lent opp mot veggen. Lyset som brytes gjennom et nokså skittent vindu og legger seg kjærlig rundt hybelkaninene.
...
Det er jo nettopp dette som viser et interiør som lever.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tusen takk for alle kommentarer og hilsninger. Jeg setter stooor pris på hver og en av dem. :)