Et betydningsfullt fotografi

I dag spør fru Andersen om vi har noe i hjemmene våre som betyr ekstra mye for oss. Jeg ble så inspirert at jeg måtte lage et eget innlegg om nettopp dette.

 For noen år siden kjøpte vi et forfallent og forlatt hus, som en gang hadde vært en staselig perle. På loftet fant vi et bilde av huset fra sine velstandsdager. Vi ville beholde sjarmen, men tilpasse det til moderne tider. To akademikere uten praktisk sans satte i gang prosjekt-enorm-husrenovering. Det var mye famling underveis, og innimellom føltes det overveldende. Heldigvis klarte vi å gjennomføre. Bildet minner meg om nettopp dette, samtidig som det minner meg på at vi aldri glemte å behandle huset med respekt. 

Da bildet ble tatt, lå huset der ensomt på høyden sin. Kyr spankulerte på grusveien, og de som ville besøke skoleinspektøren som bodde der, måtte belage seg på en aldri så liten båtreise for å nå ham. I dag er huset omsluttet av et boligfelt, og mye av grøntarealet er spist opp av nabotomtene. 

Nå har vi solgt huset for å søke lykken sørpå. Huset var godt å bo i, men omgivelsene ble ikke helt som vi hadde drømt om.  Prosjektet ble en livserfaring jeg aldri ville vært foruten, og bildet minner meg om hva vi klarte, og hvor langt stå-på-vilje kan nå. 

...

Det er mulig fargene på bildet er litt falmet, men minnene om huset som det var -og som det ble- tar jeg med meg. 

En gråværsdag

Grått. Himmelen er jerngrå, og tåka truer med å erobre hele verden.  Dagen er grå som gulvet på kjøkkenet og de utslitte tøflene.

Som furuskjenken fra 80-tallet, som har ikledd seg en mer nøytral farge for å matche 2000-tallet. 

Som de gamle loppisrammene på veggen som har fått seg en dusj med billakk. 

Som godstolen man kan krype opp i og lage sin egen lune hule i. 

Som trappeavsatsen og den lille lykta, som sprer varmestråler på de kaldeste og mørkeste dagene. 

Som det myke putehavet i pallesofaen. 

Som det gamle skapet, som har tatt på seg et viktig forvalteransvar. 

Som favorittkoppen, fylt med varm kaffe. 

...

Alt er imidlertid ikke grått. Det grå slår seg hele tiden sammen med små fargeklatter. Glade farger som står fram mot det grå. Farger som minner om at himmelen ikke alltid vil være jerngrå, og at tåka vil blåse bort, før eller siden. 

18. mai

17. mai er overstått for i år. 

I anledning dagen hadde jeg kjøpt inn servietter og sugerør i rødt, hvitt og blått. I fryseren godgjorde en boks med vaniljeis seg, og i kjøleskapet var det friske røde og blå bær til å drysse over. 

Alt er like ubrukt som det var dagen før dagen. 17. mai ble travlere enn forestilt. Ansvar i årets arrangementskomité var mer tidkrevende enn jeg hadde forestilt meg. Jeg sprang rundt i en fotsid bunad: frakta blomster til underholdere, bandt opp flagg, var bas på dartkasting og ryddet bort festen etter at laget var slutt. 

Da vi kom hjem, var det joggebukse og sofa som gjaldt. Idet jeg sank ned blant myke puter, gikk det opp for meg at jeg ikke hadde tatt et eneste bilde av feiringa. Det hadde både gått for fort og vært for travelt. Jeg kjente den dårlige samvittigheten gnage. Etter en liten stund gikk det imidlertid opp for meg at vi ikke hadde noen krise på gang. Man kan alltids lage egne bilder, bare man lukker øynene. Og vaniljeis med friske bær smaker like godt 18. mai...

Dårlig timing...

...å bruke selveste 16. mai til å organisere nytt hyllesystem ved arbeidsplassen. Men når ideene bobler og fingrene klør, er det bare å gi etter for trangen...

Hvitveismagi

Like bak huset vårt ligger hvitveisenes rike. 

Der danser de florlett i vinden i de yndige ballerinaskjørtene sine.

De venter. 

De vet at de er her på lånt tid, at det er nå de må leve. 

Mai er den store festmåneden deres, og de vet at de kommer til å bli bedt på ball. 

De kommer til å stille villig opp. 

Men -det ble ikke i dag. Da blir det skjønnhetssøvn i natt også. Kanskje i morgen..?

Den gylne regel

Et loppefunn har blitt til en ny arbeidsplass, og jeg kunne knapt vært mer fornøyd. 

Olapulten og jeg har ikke vært så lenge sammen, men vi har allerede bonda. Det har vært den og jeg mot røkla. Det begynte allerede da jeg spurte hva den kosta, og betjeningen på bruktbutikken gremmet seg for å opplyse om at de nok måtte ha 50 kroner for den. Det var som om hun ventet seg at jeg skulle prute... Jeg betalte imidlertid gladelig, og fikk satt hentelapp på den. Jeg gledet meg som et lite barn til å komme tilbake og hente den. 

En liten fugl har hvisket meg i øret at betjening og kunder slo seg på lårene og lo av at noen hadde kjøpt pulten. De sa den var stygg, og så lo de litt til. 

Da jeg kom tilbake for å hente pulten, var de ansatte meget behjelpelige med å få den ut av butikken. Én hjalp meg å bære, og én holdt døra åpen. Det var som om de ikke kunne få den raskt nok ut. Da døra smalt igjen bak meg, syntes jeg jeg hørte at de lo enda litt til...

Jeg var imidlertid hele tiden sikker i min sak: denne olapulten hadde potensial, og jeg ville støtte opp om den uansett hva andre sa. 

Nå står den her i all sin prakt. Den har fått hovedrollen i en  arbeidskrok jeg storkoser meg i. Jeg ser for meg at en del blogginnlegg kommer til å bli til her. Olapulten og jeg er herved gjensidig avhengige av hverandre. 

Forelska -igjen

Det var en gang en olapult som gjemte seg i en støvete krok innerst i den lokale bruktbutikken. Først så jeg den ikke, fordi den var skjult under en haug med gamle bøker. Den gjorde ikke mye ut av seg, ja, den var nærmest usynlig. Rett før jeg skulle gå, fikk jeg imidlertid et lite glimt av den, og jeg fikk noe å tenke på. Kunne jeg klare å gjøre rom for den hjemme? Ville mannen tillate det? For å gjøre en lang historie kort: etter noen dager kom jeg tilbake til bruktbutikken med en bunke cash i hånda, klar for å handle. Jeg hadde klart å overbevise meg selv om at vi to måtte bli del av samme eventyr. 

Pulten fikk en røff start hjemme hos oss: den har stått noen måneder i garasjen og godgjort seg. I helga ble den trukket fram igjen: dens tid var kommet. Jeg var klar for prosjekt oppussing. Jeg begynte med å skrape vekk falmede fotballhelter og mer eller mindre korrekte budskap fra åttitallet. 

Pultflata var en liten historie i seg selv, men siden det nå var tid for blanke ark, ble sporene utslettet ved hjelp av en god dose sparkel. Vekk med Metallica og AC/DC. Nye tider venter. 

Det meste av pulten ble malt med Lady silkematt, fargekode. S7502-Y.

Skuffer og bakvegg fikk en lysere farge i samme skala, fargekode S3502-Y. Jeg er veldig fornøyd med resultatet: pulten lot seg berge. Heldigvis.  

...

I neste innlegg blir det mer olapult. Eventyret er jo ikke helt slutt enda. Ikke før styling har funnet sted, i alle fall..! ;)

Fra villa til hytte

Fra TV-stue hvor lyset strømmet inn...

...til TV-stue der det er så mørkt i de innerste krokene at det er vanskelig å få tatt ordentlige bilder. 

Fra romslig, flisbelagt bad med gode muligheter for spa og velvære...

...til et minibad der man må planlegge bevegelsene sine hvis man skal være mer enn to stykker der om gangen. 

Fra et kjøkken som var større enn den første leiligheten mannen og jeg leide som studenter...

...til et kjøkken som er så smalt at man nesten kan nå fra den ene tverrveggen til den andre. 

Fra ei finstue med stukkatur, god høyde under taket og mengder med lys...

...til ei finstue med litt for lite lys og litt for mange kvisthull. 

Fra et soverom med egen utgang til veranda og romslig walk-in-closet...

...til et lite krypinn som knapt nok rommer ei seng og et lite garderobestativ. 

Fra en spiseplass med godt med armslag...

...til en spiseplass som ikke tillater de store gestikulasjonene under måltider. 

...

Vi har flyttet fra villa til hytte. Likevel er det her jeg trives. Dette føles mye mer som et lunt rede enn de mange arealene vi hadde tidligere. Det er dette som er hjemme.