Maibarn

I går feiret vi at vi har en fersk femtenåring i hus. 

En femtenåring som har klart transformasjonen fra å være enebarn til å bli stor storesøster helt mesterlig. LilleD ser så opp til henne, og kunne ikke hatt noe bedre å strekke seg etter. 

 
På dagen hennes var vi for første gang på lenge sammen med storfamilien. Det var endelig grønt lys, og denne gangen var det ekstra godt å sitte rundt bordet. Det har nok vært sunt å lengte. 

LilleD var stor, og fikk kose seg med nesten det samme som resten av gjestene. Flaks at bursdagsbarnet hadde ønsket seg en meny som passet flere ganer. 

Vi spiste, skravla, lo, sang bursdagssang og blåste ut lys (til og med for to, siden vi hadde en bonusgjest som snart har bursdag også). Kaffetrakteren ble kjørt flere runder, og vi ble sittende helt til vi av naturlige årsaker måtte avslutte. Verden føltes endelig som den var på vei tilbake til normalen. 

Til slutt avsluttet vi det hele med en skikkelig partykonfetti. Og plutselig var dagen blitt et snipp, snapp, snute, et minne verdt å ta vare på.