Å kunne fyre i ovnen krever litt forarbeid. Innimellom må man ut og hente ved. Det er ikke favorittsysselen min, og jeg utsetter det gjerne til siste kubbe har gitt fra seg all den varmen den har å by på.
Men når jeg først kommer meg ut, er det ikke så verst likevel. Det er godt med den friske lufta.
Og selv om jeg beveger meg i et kulturlandskap, er det mange interessante inntrykk å ta med seg på vei til vedskjulet.
Alt er pakket inn i frost, og selv en sliten lås ser ut som den har pyntet seg for anledningen.
I dag fant jeg en gammel hasselnøtt blant vedkubbene. Med jula enda ferskt i minne, lurer jeg på om jeg skal kaste den over skuldra og se om jeg får et ønske oppfylt. Det fungerte jo for Askepott, så...
Jeg er særdeles praktisk anlagt (mener jeg i alle fall selv), så veden fraktes i ei trillebår. Det er viktig å kjøre stil, selv om det er hverdag.
På vei inn til varmen (eller lunken, siden jeg utsatte det såpass lenge...), kaster jeg et blikk på andre ting som har pyntet seg med vinterstas. Til og med de tilårskomne klesklypene ser staselige ut.
Jeg konkluderer med at det ikke er så verst å hente ved likevel (men jeg kommer helt sikkert til å utsette det til siste liten neste gang også...).
He he, fin fortelling fra deg.
SvarSlettKjenner meg igjen. Venter også til siste vedpinne er inni ovnen.
Mvh Marit
Så koselig og fint innlegg! :) Nyt resten av kvelden. :)
SvarSlett