Mye er nytt på kjøkkenet etter oppussing. Men noe er også ved det samme gamle. Kjøkkenbordet og loppemarkedstolene står der de har stått hele tiden.
Her oppe i høyden kan jeg sitte med kaffekoppen og se ut på bygda mi. Jeg blir ei skikkelig gammeldags kjøkkenkjerring som kikker ut gjennom det smårutete glasset for å følge med på hva som skjer.
Her finner jeg roen. Jeg tenner lys og lytter andektig til kjøkkenklokka som lister seg lett på tå, alltid videre, på vei inn i neste sving.
Ett sete til hver. Her har vi de gode hverdagssamtalene, rundt hverdagsmiddagen, før niåringen skal på en eller annen etter-skolen-hverdagsaktivitet.
Utsikten gir meg ro. Det er lubne fjell som hviler i seg selv, og gamle, solbrente laftebygninger som minner meg på at mitt eget liv bare er et ørlite fragment av en mye lengre tidslinje.
Jeg er imidlertid ikke bare opptatt av utsikt og sekunder som går. Jeg har en rastløshet i meg. Livet skjer nå. Neonfarger som roper fudge! (tillatt banneord her i huset) rykker tak og rister forsiktig i meg.
...
Jeg smiler litt for meg selv og river meg løs, klar for alt som skjer på den andre siden av kjøkkenvinduet.
Har du noen favorittplass hjemme, et sted som setter i gang de store eksistensielle tankene?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tusen takk for alle kommentarer og hilsninger. Jeg setter stooor pris på hver og en av dem. :)