Av og til står tiden nesten stille. Samtidig føles det som den bare forsvinner. Når man stopper opp og tenker etter, vet man ikke hva man har fylt den med. Tiden.
Det kan være frustrerende å kjenne på den følelsen. Men det går an å snu på det.
I dag har jeg vært fordypet i rettearbeid. Dagen ga meg et nikk og spaserte forbi. Stiv nakke og slitne øyne. Jeg gikk inn på kjøkkenet. Hørte regnet tappe på taket og klokka tikke i takt. Jeg satte meg ved kjøkkenbordet og lot blikket falle på den gamle tallerkenen jeg fant på låven. Det sirlige mønsteret, og sprekken som snor seg fra den ene ytterkanten til den andre. Drømte om barndommens somre og bestemors brødskiver til kveldsmat.
Så ble alt bra igjen. Det var bare det å ta øyeblikket tilbake som skulle til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tusen takk for alle kommentarer og hilsninger. Jeg setter stooor pris på hver og en av dem. :)