En ekstra fin trilletur

Å være småbarnsforeldre handler i stor grad om å gå på trilletur. I hverdagen går det greit å ta den samme runden. Det er lettvint, og da blir det gjort. Men i lengden kan det bli litt ensformig. Man savner å gå med oppmerksomhet, å ta inn over seg det man passerer på veien. For å bryte opp monotonien, kjørte vi en tur på fjellet for å trille der. 

Veien var kjent, men likevel noe annet enn det hverdagslige. Målet var familiehytta, hvor vi ikke har vært på en god stund nå. 

Vel ankommet var det bare å omfavne den friske fjellufta og ta inn den kjente utsikten. Det er litt godt å se at noe blir ved det samme når så mye annet endrer seg. 

Litt interessant å observere at hytta også har et liv når ikke vi er der. Noen har anstrengt seg litt ekstra for å lage en bålplass på tunet. Håper bare det er noen som har tilhørighet til hytta, og at vi ikke plutselig har fått ubudne gjester...

Mens jeg speidet rundt på gamle trakter, vartet M opp med kaffe. 

Kontrasten kunne knapt vært større: kopper fra Berlin på uteplassen i ødemarka. Men tenk; de kledde hverandre, koppene og ødemarka. 

Og etter at vi hadde framkalt babylatter, tømt termosen, og snakket om drømmer for framtida, startet vi på returen. Vi trilla med sola i ryggen og godt gjennomlufta hoder. Med andre ord: en skikkelig høykvalitetstrilletur.