søndag 26. mai 2013

Glede og sorg går hånd i hånd




Perioden fra 17. mai fram til nå har vært spesiell. Nasjonaldagen begynte på tradisjonelt vis, full av forventninger. 













I løpet av dagen ble det inntatt en hel mengde is, det var heftlig tilstedeværelse på ulike 17. mai-leker, vi hadde pølse i brød til middag, og vi så på russetog (ekstra stas i år, siden onkelen til sjuåringen var deltaker der).














Midt oppi all nasjonaldagslgeden fikk sjuåringen og resten av oss beskjed om at bestemors helsesituasjon brått hadde blitt verre. Vi besøkte henne på sykehjemmet, og forstod at det ikke var lang tid igjen.











Neste kveld trakk hun sitt siste åndedrag. Mens mange lot seg underholde av Grand Prix-sirkuset, måtte vi ta inn over oss den vanskelige, nye realiteten.










Dagene før begravelsen gikk med til de vanlige praktiske forberedelsene. I tillegg dro vi på toppturer. Masse frisk luft, flott natur og det å bruke kroppen fysisk viste seg å være god, umiddelbar terapi. 














Midt oppi alt dette ble sjuåringen til åtteåringen. På dagen satte vi av tid til bursdagsfrokost på senga...














...og gaveutpakking. 














Det var stort sett det vi fikk tid til av bursdagsfeiring. Åtteårsdagen var også begravelsesdagen. 











Begravelsen og minnestunden var varm og personlig og verdig. Det ble fokusert på de gode minnene, ikke sykdomsforløpet. Og midt oppi det hele var det var rom for å synge bursdagssangen for en litt flau og sjenert åtteåring... 











Neste dag ble det tid til å feire voksenbursdag for åtteåringen. Siden famile var kommet reisende fra hele landet (og utlandet) for å komme i begravelsen, kunne ekstra mange også komme for å markere dagen hennes.














Hun fikk full oppmerksomhet, og jeg tror det var helt i orden at feiringen ble en dag forsinket. 

I denne perioden har vi virkelig fått erfare at glede og sorg går hånd i hånd. Men nå er vi klare for å se framover. Åtteåringen skal bli kjent med gitaren sin (hun har allerede begynt å skrive låter..!), vi skal feire barnebursdag, og kanskje klarer vi også å bli flinkere til å komme oss ut på tur. 

Det kommer til å gå bra. 

3 kommentarer:

  1. Jeg tenker det var en del voksne også som satte pris på å få feire en åtteårsdag akkurat denne helga! Du skriver så fint om sorg og glede - det er ikke akkurat enkle tema å blogge om. Og det kommer til å gå bra. Etter hvert.

    SvarSlett
  2. Det har du jammen rett i, Karen. Det hadde jeg faktisk ikke tenkt på..! Takk for fine ord, forresten. Det er jo sånn fin støtte som bidrar til at ting går bra. Etter hvert. :)

    SvarSlett
  3. Jeg var høygravid da ektemannens bestefar gitt bort. Han var familiens samlende punkt, riktig en patriark, og selv om han var 96 år var sorgen stor. Men det var så fint å kunne se at livet går videre (bokstavelig talt!), og det ble ekstra mange klapp på magen de siste ukene. Selv om det var trist at Ragnar aldri fikk truffet oldefaren sin, var jeg glad for at oldefaren visste at barnet var på vei. For det satte han stor pris på. Det er noe med unger som er så fint. De river deg ut av tankene du baller deg inn i, med behov om oppmerksomhet, trøst og hverdagsliv. Litt slitsomt og veldig deilig samtidig.

    SvarSlett

Tusen takk for alle kommentarer og hilsninger. Jeg setter stooor pris på hver og en av dem. :)