...eller stuegran, da. Den kom som ei kule for noen år siden, og ble nødvendig i hjemmet til den interiørbevisste. Vi skulle ikke være dårligere enn resten, og slengte oss med. Araucariaen stortrivdes hos oss, og vi kunne tydelig se hvordan den strakk seg og fikk nye ledd. Etter hvert som den strakk seg, mistet den imidlertid noe av barndommens uskyld. Greinene ble lange og hengslete, og uttrykket ble mer og mer anarkistisk.
Nå ser araucariaen slettes ikke ut som et interiørmust lenger. Men den har masse karakter og sjel, og den har bodd så lenge hos oss at den hører definitivt hjemme her. Tilhørighet trumfer trender hver gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tusen takk for alle kommentarer og hilsninger. Jeg setter stooor pris på hver og en av dem. :)