Testing, testing

 

Jeg tenkte lenge på det, og utsatte det nesten like lenge. Jeg trives best i det trygge og kjente. Men til slutt tok jeg spranget, og prøvde meg på en ny bloggplattform. Tiden var inne. Jeg har brukt det nye året på å bli kjent, og holder fortsatt på å utforske formatet. For den som er interessert i å følge meg videre, er det hyggelig om dere vil ta en titt innom på friqvarteret.com. Jeg tester fortsatt, men tror jeg er i ferd med å lande...

Å fortelle et år med tolv bilder

 

Januar

Jeg startet en fotoutfordring som skulle følge meg hele 2020, og som ga mye inspirasjon gjennom alle årets uker. Jeg nøt mine siste dager med mammaperm, og tenkte mye på hva jeg kom til å vende tilbake til. Det ble en myk start, og jeg hadde fortsatt hele dager hjemme med lille D. Vinterdagene ble lengre og lengre, og veggene fanget skyggene. 

Februar

Den ene festdagen tok den andre; vi spiste fastelavnsboller, markerte morsdag og feiret at lilleD rundet ett år. I tillegg fikk vi en ekstra dag, og vinteren begynte så smått å gi slipp. LilleD begynte å skape, mens lokkene krøllet seg mer og mer i nakken. Vi sådde frø som etter hvert begynte å spire i vinduskarmen, og alt var idyll. 

Mars

Vi feiret ettåringen med selskap, og storfamilien var samlet rundt bordet. Lite visste vi da at det skulle bli siste samling på ubestemt tid. Skolen dro på skidag på fjellet, og mens vi var der stengte samfunnet. Vi returnerte til sivilisasjonen, bare for å reise hjem. Plutselig var hverdagen fylt med hjemmeskole og hjemmekontor. Alt var endret. Vi tente små varder i hele kommunen for å samle styrke der den trengtes. Vi var engstelige, men prøvde å gjøre det til noe fint. Vi tente opp i bålpanna og spiste ute, tok oss tid til felles lunsj hver dag, og plukket de aller første vårblomstene. Når vi bare fikk samlet oss om den nye hverdagen, ble alt nært og fint. 

April

Det ble påskeferie, men på pandemiens premisser. Vi dro til storbyen for å møte mamma, men holdt oss ute, og sendte hverandre klemmer i luftlinje. Varmen gjorde mer og mer ut av seg, og vi hadde våropprydding i hagen. LilleD plukket livets første blomster, M lagde hjemmebakt brød og E nøt hjemmeskole enda litt lenger. 

Mai

Hvitveisen bugnet, og det ble 17. mai. Det ble ikke noe tog i år, men mengder av lokalt tiltak og kreativitet resulterte i en helt egen bilkortesje. Akkurat da var det mer rørende enn det tradisjonelle barnetoget, bare fordi det viste at vi ikke lar oss stoppe. Det ble varmere og varmere i lufta, og vi kunne gå barbeint på plenen og blåse såpebobler. E ble 15 år, og fikk lov til å ha noen få gjester på besøk. Alt så litt lysere ut. 

Juni

Varmen så ut som den var kommet for å bli, og grøftekantene bugnet av markblomster. Vi sådde forventninger i form av solsikkefrø og gledet oss til å følge med på hvor høyt de ville strekke seg. Vi tok imot en ny verdensborger i nabohuset og nøt at det endelig ble sommerferie. LilleD ville gå turer uten vogn, og hilste blidt på alt vi møtte på av både mennesker og dyr underveis. 

Juli

Vi holdt oss hjemme, og puslet med de nære ting. Vi malte rosa gjennom tre etasjer og syntes det ble flott. Jeg fikk æren av å fotografere den nye verdensborgeren, og lot meg sjarmere i senk. Vi dro til fjells, malte og ga hytta en ansiktsløftning, og overnattet i de nye omgivelsene. Vi besøkte mamma i ny leilighet, og tok en spontantur til Laagendalsmuseet. Før juli ble august, rakk vi akkurat en tur til sommercafeen på Kjerre stasjon, og fikk kjenne på ekte, nostalgisk idyll.

August

Vi dro til Berlin, først litt engstelige, deretter lettet. Vi trengte påfyllet etter en tung vårperiode. Vel hjemme startet skoleåret igjen. Vi bet tennene sammen og satset. Lille D begynte i barnehagen, og E ble 10.-klassing. Det var mye nytt for oss alle, og vi kavet litt for å holde hodet over vann. Vi fikk en ekstra bonusferie da vi første helga etter skolestart tok en tur til bjørneparken i Flå sammen med naboene. 

September

Jeg fylte år igjen, og feiret sammen med noen få av de nærmeste. Dagen etter passet det godt å gå på utflukt inn i skogen, med restekaker til niste. Vi spiste norske epler, kjente på hvordan sommer og høst knivet om å få overtaket, og blåste noen siste såpebobler på plenen før det ble for kaldt ute. Vi fikk forsyne oss fritt av bøker på biblioteket, og kom hjem med noen meter litteratur å kose oss med i høstmørket.

Oktober

Det ble definitivt høst, og vi gikk ut i høstferie. Dagene var pakket inn i tåke, og alt var dust. M feiret bursdag, og lilleD var på sin første hallovenn. Vi var i barnedåp og nøt nydelige høstdager. Vi ble endelig ferdige med prosjekt-male-rosa, og syntes vi hadde vært flinke. 

November

E dro på arbeidsuke i byen, og bodde borte hele perioden. Så ble alt stengt ned igjen, og vi følte vi var like langt. Vi arrangerte voksenfest for E, selv om vi var i tvil. Hun trengte det, etter å ha mistet mer enn et halvt år av ungdomstida si. Det ble en nydelig dag med masse energipåfyll. Dagen etter løp vi med ballonger i strålende høstsol, og glemte for en liten stund hvor merkelig verden er for tiden.

Desember

Juleforberedelser og forpliktelser hånd i hånd, og den ene dagen tok den andre. Selv om pandemien satte en stopper for mange arrangementer, var det nok å bruke tiden på. Jeg fikk nytt kamera, og begynte å gjøre meg kjent med det. Jeg prøvde å feste minnene om annerledesjula i annerledesåret. Vi har kost oss, men er klarere enn noensinne for de blanke arkene et nytt år pleier å by på. La oss håpe det blir ei nydelig utfylt tegneblokk ut av det nye året. 

Romjulsdryss III

Den siste dagen før en ny festdag. Vi holder oss fast i det lune, varme, gode, men innser samtidig at dagene går og at det er sånn det må være. Derfor prøver vi så godt vi kan å få hver dag til å telle, til å være noe fint i seg selv. 

Romjulsdryss II

I årets julepynt blander jeg mye rødt og rosa. Det som før ble sett på som en umulig fargekombinasjon er nå blitt til en yrende forelskelse.

 

En annen ny favorittkombinasjon er klementinoransje og sartrosa. 

Det nostalgiske har også fått mer og mer plass. Når jeg åpnet for det røde, åpnet jeg samtidig for den mer klassiske julepynten. Det gir en egen lunhet til rommene vi oppholder oss i. 

Noen stilleben settes opp år etter år, mens andre blir til mens jeg prøver meg fram. 

Alle rom får litt julestas på, og av og til kan en liten svibel være nok. 

Noe nytt blandes med noe gammelt, noe arvet og noe hjemmelaget, og når man nesten ikke vet hva som er hva lenger, føler jeg at jeg har fått det til. Da har enkeltdelene forent seg i en felles julestemning. 

Det er alltid plass til det barna har laget selv også, og julelandsbyen vår vokser fra år til år. Dette året har vi fått et par nye utforkjørere, samt en aldeles sjarmerende Rudolf.

Og til å toppe det hele: juleblomstene. Overalt, der det er plass. 

Romjulsdryss I

Vi er godt inne i rytmen nå. Romjulsdagene har gitt oss en god, varm klem og bedt oss om å hvile i det enda en stund.