Instagram i oktober: intens høst og forsmak på vinter

1. Høsten var dyp og flammende, men mistet gradvis gnisten sin og måtte gi etter for en dusere fargeskala. 

2. Mat i fokus, både til kos og til hverdagsmåltidene. Verandasesongen ble pakket bort, alt unntatt noen lyspærer som vil fortsette å gløde for oss i den mørkeste tiden. Rommene tok gjenskinn av de gnistrende høstfargene på utsiden, helt til grenene hadde sluppet flesteparten av bladene sine. 

3. Vi tok en liten tur til storbyen, uten noen spesielle planer. Så deilig å slentre rundt i urbane omgivelser, for så å kunne vende tilbake til roen hjemme. 

4. M var sykemeldt en periode, og brukte noe av tiden til å finne overskudd. Mange av dagene kom jeg hjem fra jobb til lukten av nystekt brød. O lykke. Så rundet M 40, og vi feira med yndlingsbaksten hans. Avokadoplanten vi har dyrka fram lot seg ikke affisere av mindre lys og varme, og vokste seg mer vital enn noensinne. Det ble et kjøligere drag i lufta, og det fristet å surre varme høstfarger rundt halsen igjen.

5. Helgene kom med fortsatt fokus på måltider der det er god tid til å snakke sammen. Etter et svangerskap der mye har gått på sparebluss, har virketrangen kommet tilbake. Vi har malt, flyttet på møbler og lagt planer for videre oppussing. Jeg har det travelt, og vil helst gjøre alt med en gang... Midt i alt har jeg prøvd å stoppe opp, nyte øyeblikkene og overføre gode følelser til det lille livet i magen.

6. Den ene hverdagen har tatt den andre. Jeg har stelt med plantene mine, vi har sortert platesamlinga, spist måltider sammen og gått sammen på skolevei. Og for hver dag som har rullet forbi, har livsviljen i magen blitt sterkere. Det har vært spennende å begynne å bli kjent med frøet der inne. 

7. Oktober = lykke på Skrimloppa. Det slår ikke feil. Hvert år kommer jeg hjem med skatter jeg oppriktig føler beriker tilværelsen vår. 

8. Det ble enda litt kjøligere og mørkere, og vi prøvde å gjøre det høstlunt hjemme. Trærne slapp de siste bladene sine, og fargene bleknet omsider. Vi dro i barnedåp til den herlige tanteungen i nabohuset; jeg kjælte med magen og kjente på at det snart er vår tur. 

9. Sola hadde fortsatt krefter igjen, og kastet koselige skygger inn huset vårt. Den første snøen kom, dempet alle lyder og pakket verden inn i et slør av uskyld. Vi hyllet hverdagen gjennom staut husmannskost, og følte på at det enkle ofte er det beste. Til slutt ebbet måneden ut i Halloween. Foran oss ligger den litt anonyme november. Vi skal nok klare å fylle den også med hverdag, forventninger og tente lys. 

Leseutfordring i oktober: Den verste boka du noensinne har lest

Denne månedens utfordring ble vanskelig. Den verste boka jeg har lest ga jeg umiddelbart bort til noen som ville ha mer nytte av den. Den nest verste boka jeg har lest ligger stuet bort i en eske innerst på mørkeloftet. E (som har servert meg leseutfordringer) lot M velge ei bok til meg som han selv hadde slitt med å lese. Slik gikk det til at jeg i denne månedens leseutfordring leser ei bok jeg aldri har lest før, men som skal være vanskelig å komme gjennom. 

Så langt er jeg ikke i mål. Jeg synes boka er tung og krevende, men fengslende og interessant. Jeg skal klare å komme meg gjennom den. Jeg trenger bare litt mer tid...

Synet er sannsynligvis det siste som svinner. Sannsynligvis finnes òg en knapt merkbar forbindelse mellom et øye som gjenspeiler og et som tar imot. 

Thomas Pynchon -V.

Fotoutfordring uke 43: Low Key Halloween

Én lyskilde. Mye mørke. Litt skummelt i anledning halloween. 

Lopper i bruk #2

Kaffesosser som vi er, har vi gått til anskaffelse av enda et verktøy som kan forsyne oss med deilig, aromatisk kaffe. Med en AeroPress får vi akkurat det vi trenger til én kopp konsentrert glede. 

Vi foretrekker å trakte denne kaffen i emaljekopper. Så flaks da at jeg kom over en sjarmerende, velbrukt emaljekopp fra Jugoslavia på forrige loppis. Perfekt for å høyne nytelsen enda et lite hakk. 

Lopper i bruk #1

Så har den første loppa etter høstens siste loppemarked fått seg sitt tilholdssted. Hodet henger der sammen med rammene i svart, og utgjør et dynamisk brudd på bildeveggen. Dama har kommet hjem. 

Årets vakreste loppiseventyr

Jeg har et oppheng i keramikk for tiden. Brukt er mer overkommelig en nytt, og jeg slo like godt til og kjøpte en hel familie. 

#keramikkrandoms

Litt politisk ukorrekt, men med en sentimental retroglans over seg. 

#helloafrica

Julefølelsen er så vidt vekket i meg, og med drømmer om vakkert dekkede høytidsbord, ble jeg inspirert til å betale en symbolsk sum for noen nye dekkefat.

#fintpåbordet

Her i hjemmet er vi alltid på søken etter nye, skjellsettende kaffeopplevelser. Kanskje en espresso av nykvernede bønner i en emaljekopp blir den neste store?

#kaffekjærlighet

Det er noe med dette Figgjo-designet. Det er så herlig naivistisk og enkelt, med akkurat den retroestetikken jeg faller for. Jeg blir rett og slett glad av det. 

#lottelove

Årets høst står for meg som ekstra fin, fordi den kom som en sval omfavnelse etter en het sommer. Jeg romantiserer over den, og vil helst nyte langkokt mat som metter lenge, servert i rustikke potter og kar, sammen med de jeg er gladest i. 

#slowliving

Pikedrømmen dør aldri. Å ha et fint skrin å legge de fineste smykkene i, for så å hente dem forsiktig fram ved de riktige anledningene, og behandle dem med akkurat passe mye ærbødighet.

#smykkefest

Fotoutfordring uke 42: opplyst fra tre sider

Én Lightbox, tre lyskilder, minimalt med skygger å gjemme seg i. 

Noen ting tar bare litt ekstra tid...

Kontoret vårt har stått halvferdig en god stund. 

Taket har stått der umalt, og ulike typer rot har blitt stuet inn etter behov. 

Likevel har vi hele tiden hatt bruk for rommet, og det har vært mye brukt. Spesielt når M leker seg med de ulike kreative prosjektene sine.

Jeg har lenge lett etter en stil som skal kunne binde rommet sammen. Det har vist seg å være vanskelig, for det er så mye ulikt som skal inn der. Fargemessig har jeg imidlertid nesten klart å lande på en kombinasjon av grønne nyanser og naturfarger. 

Rommet bærer nok også preg av at det har landet en og annen ting der som har sett sine bedre dager. Med skarpe kanter og skjøre bein står de tryggere her på kontoret. De er ikke kassert, fordi de har stor affeksjonsverdi for meg. Nettopp derfor er det ekstra fint å komme inn hit og føle på de gode assosiasjonene knyttet til dem. 

Ved pulten har det lett for å flyte over av viktige papirer, regninger og notater. Etter å ha investert i praktiske oppbevaringsløsninger, er det nå reelt å håpe på at vi skal klare holde kaoset litt mer på avstand. 

Kanskje ikke det mest estetiske kontoret, men etter litt tid i limbo har det i alle fall blitt et praktisk rom som fyller funksjonen sin. Og det er jo tross alt det viktigste. 

Så nært, men samtidig så langt unna

Vi har blitt flinkere til å ta vare på helgene. Til å bruke tiden de gir oss sammen. 

Vi dekker bord og tar oss bedre tid til gode frokoststunder. Vi snakker sammen og spiser. I den rekkefølgen. Vi deler tanker om det som ligger foran oss, og planlegger hvordan vi vil fortsette å bygge en trygg kjernefamilie også i framtiden. 

For meg blir helgene også en påminnelse om hvordan jeg håper vi kan klare å bruke tiden når fødselspermisjonen starter. Måtte den vare lenge og fylles av gode kvalitetsøyeblikk som overlever tidens tann. 

Helgene gir en egen godfølelse, en tilstand det er godt å være i. På mandag føles tilstanden langt unna. Helga er så nær, ferskt i minne og rett rundt et nytt hjørne, men allikevel så fjern. 

Akkurat samme følelse får jeg når jeg tenker på permisjonstiden. Den nærmer seg, det er stadig kortere ventetid igjen før vi får møte den lille i magen. Samtidig føles det så uendelig langt unna; det ligger enda mange hverdager mellom nå og det første møtet. Heldigvis vet jeg at vi for hver helgefrokost er et skritt nærmere, ei uke videre... 

Siden sist...

...har salongbordet fra IKEA måtte vike for et par runde loppisbord. 

Bordene passer sammen som hånd i hanske, noe jeg har gått rundt og visst lenge. Det var imidlertid ikke før nå jeg fikk overbevist M om at det var på tide å la IKEA-bordet vike.

De nye bordene er lavere enn bordet som stod der, så jeg følte jeg måtte matche dem med en annen stol enn den til nå foretrukne. 

Stolen som nærmest gir en klem til den som sitter i den, har absolutt ikke utspilt sin rolle. Den ble bare flyttet til andre enden av stua. Der fikk den et nytt sidebord til selskap, og plutselig hadde vi en lesekrok til. 

Nå har vi en lesekrok til hver av de voksne, og alle hjerter gleder seg. 

Med disse omplasseringene, fikk vi distribuert arealet på en annen måte, og plutselig så vi at vi at vi hadde plass til å supplere med ei ny hylle til LPene våre. Det var helt på sin plass, for det begynte å bli trangt for godsakene. 

Og sånn gikk det til at stua fikk en aldri så liten ansiktsløftning, uten at det var noe særlig planlagt. Det er nesten enda artigere enn når det er grundig gjennomtenkt og kartlagt, spør du meg.