Let´s do 52/13: Broken

Disse dagene er så annerledes. Mange drømmer er lagt på is, noen kanskje for alltid. For en fjortenåring er det mye å fordøye. Snart voksen og i stand til å reflektere over hva som skjer. Vite hva hun må gi slipp på, men samtidig være usikker på hva som kommer. Sorgen over alt som er annerledes og alt som aldri vil bli som før igjen.

#letsdo52

#broken

Detaljene jeg elsker i en kontekst: TV-stue

Fargene: terrakotta, dyp grønn og natur. Bruktfunnene: lampa, bordet og pidestallen. Lampa betalte jeg 20 kroner for, resten har jeg fått. Så underfundig at noe av det mest verdifulle er nesten gratis. 

De står i grunnen i god stil med resten av TV-stua. Det aller meste er arvet eller kjøpt på loppis. Og selv om det er slitt, er det slitt med kjærlighet. Det kan jeg like. 

Detaljene jeg elsker i en kontekst: soverommet

I hylla på soverommet er det et stilleben jeg blir rolig av å dvele ved. Det er noe med det hvilende ansiktet i de glade hendene og trebollen etter bestefar som aldri rakk å bli noe mer enn et arbeidsemne. De minner meg på hver sin måte om det kreative og meditasjonen som ligger i det å skape. 

Stemningen i stillebenet harmonerer godt med stemningen i rommet. De små delene danner til sammen en helhet av noe svalt og rolig, et sted der man lett finner roen, men der det samtidig er plass for å drømme store drømmer. 

Detaljene jeg elsker i en kontekst: barnerom

Jeg elsker den gamle globusen, kjøpt på loppemarked for lenge siden. Jeg elsker de sennepsgule gardinene, som strekker seg så lange de er, fra gulv til tak, Jeg elsker hvordan den forsiktige grønne fargen  binder det hele sammen og får det til å se ut som om de var skapt for hverandre. 

Det er tilsynelatende verken globusen eller gardinene som spiller hovedrollen i rommet. Men de bærer i seg en sånn fin kontrast til alt det duse, og nettopp derfor peker de seg ut som mine favoritter.

Fargekode: Minty Breeze 7163

Detaljene jeg elsker i en kontekst: spisestua

Det er noe med materialene som møter hverandre: den myke veluren, de lodne bladene og den ru, krakelerte glasuren. Dessuten tror jeg det er noe med innsatsen som ligger bak elementene. Gardinene overvåket jeg lenge, til de kom på salg og jeg syntes vi hadde råd til dem. Avokadoplanten er dyrket fram selv, og det har vært en lang ferd fra da til nå. Vasen fant jeg i naustet ved huset vi eide nordpå. Den er vasket og skrubbet og gravd frem fra glemselen. Sliten nå, men med et attraktivt trekk av levd liv. 

I det daglige er det fort gjort å se forbi. Men for meg er dette med på å sette en stemning i rommet. Jeg ønsker at spisestua skal være et sted man har lyst til å sette seg ned og la tida gå (gjerne sakte) mens man nyter smaker og eget eller andres selskap. 

Detaljene jeg elsker i en kontekst: finstua

I alle rommene våre er det noen detaljer jeg setter ekstra pris på. I finstua er det TV-bordet jeg har overtatt etter bestemor og bestefar, som begge er borte nå. Det er litt skrøpelig, og absolutt ikke eksklusiv, tidløs design. Men det gir meg gode assosiasjoner, og da blir det et godt møbel for meg. 

I den større konteksten blir det kanskje litt borte, men for meg er det en viktig stemningsskaper, der det står og balanserer litt på skakke, helt i kanten av rommet. 

Let´s do 52/12: Reflection

Dette kunne jeg gjort så mye ut av, men hodet er litt stresset. Jeg fikk uansett brukt smeltevannet på verandaen på en kreativ måte. Så var det ikke bare irriterende at det lå der og utfoldet seg så gjenstridig. 

#letsdo52

#reflection

En ny type hverdag

Følelsen av å virkelig være til stede i den store verden har unnsluppet meg så langt i 2020. Jeg gikk fra mammaperm til jobb, men det tok tak å få grep om alt det nye; en ny rolle, nye oppgaver, ny ledelse. Og så, når det begynte å løsne, ble alt uvirkelig. Tilbake til det kjente, den lille verden, der jeg føler meg trygg. Vi holder oss fast, prøver å kose oss, og skyve det uvirkelige litt unna. 

Vi spiser en solid lunsj sammen hver dag. 

Vi får mer tid til store samtaler med E. Det er litt som å bli kjent med henne på nytt. 

Vi passer på å få oss turer ut i frisk luft. Vi triller og blir kjent med det mystiske hvite som enda dekker grunnen rundt oss. 

Vi voksne har innredet oss på hvert vårt hjemmekontor, og får gjort unna arbeid hver våre dager. Jeg må utenfor komfortsonen gang på gang, og lærer meg fortløpende nye ting. 

Vi holder oss oppdatert på situasjonen, men prøver først og fremst å være nær der vi trengs. Vi øver på å gå, leser og peker, synger om lille Petter edderkopp og perfeksjonerer ulike dyrelyder. 

I dag stengte vi hjemmekontoret for helga og fyrte opp i bålpanna. Vi innledet verandasesongen, og prøvde for første gang fiskepinne i lompe.

Joda, alt er surrealistisk og usikkert, men vi har fått en gave som vi må bruke sammen. Tid.

Let´s do 52/11: My happy place

Jeg har tenkt på temaet hele uka, og hele tiden sett for meg hvordan jeg skulle iscenesette det. Men så ble alt plutselig så rart, og ingenting var som før. Jeg holdt fast i ideen, men nå oppleves den annerledes. My happy place skulle være et sted litt for seg selv, under tekstiler, hvilende i det lune og varme. Nå symboliserer my happy place mer et sted man kan trekke seg tilbake og søke trygghet. My happy place er ikke lenger et sted for løsluppenhet og boblende glede, men et sted som holder beskyttende armer rundt oss og lover at det skal gå bra. 

#letsdo52

#myhappyplace

Hipp hurra og jubajuba!

I går feira vi litt forsinka ettåringen vår. Et lite selskap med den aller nærmeste familien. 

Vi pyntet enkelt med det vi hadde fra før. I tillegg sørget vi for å ha rikelig med kake og kaffe. 

Bursdagsbarnet startet feiringa med gullsko, perler, krone og en nydelig kjole. Utover festen røyk det ene etter det andre, til hun til slutt stabbet rundt i bare bodyen og ett sett røde kinn. 

LilleD fikk sin helt egen (og sunne) kake som hun kunne gjøre som ville med. Vi ventet vill smashing, men hun var ganske moderat, og nøyde seg med å utforske litt forsiktig med pekefingeren. Kake ble det uansett, både på de minste, de litt større og de aller største. 

Aller første bursdagsfeiring unnagjort, og det ga mersmak for alle involverte. Jeg gleder meg til å feire mange flere bursdager med dette lille sjarmtrollet.