Høstfølelser på torsdag: litteratur

 

For noen uker siden fikk innbyggerne i den lille kommunen min lov til å komme på biblioteket og hente seg gratis bøker. Det var høytid å få lov til å liste seg rundt bunker av avlagte bøker og forsyne seg av akkurat det man ville. 

Nå ligger de der in limbo og venter på å bli tatt i bruk. Klassikere, moderne litteratur og barnebøker. De skal få fylle dagene framover, etter hvert som høsten blir hustrigere og vi trekkes mot det lune inne.  

Fredag: Sveiseblink

og på toppen av alt hadde hu smilehøl,
ei grop i hvert kinn,
som fikk alt til å virke mer ekte, 
og det rare var at det blei skutt piler fra
smilehøla som
traff meg rett i hjertet: 
piu, piu. 

Helene Guåker -Sveiseblink

Torsdag: På motorveiene

Fortsatt er det lyst nok til at hun ser skyggene til foreldrene, mamma setter seg ved siden av pappa på benken, pappa legger en arm rundt skulderen til mamma, hun lener hodet mot skulderen hans, sover hun? sier han, ja sier mamma, som en stein. De sitter der lenge, Anna sovner etter hvert, foreldrene sitter der til mørket har falt over teltene, utedoene, utslagsvaskene, informasjonsoppslagene, åsene de sitter vendt mot, bare motorveien bak dem slutter aldri å lyse. 

Runa Fjellanger -På motorveiene

Onsdag: Familiesykdommen

Dette stedet er forbannet med mørk ro. Straffen er lengst borte fra lyset. Belønningen er hånden, jeg går på en rett rød løper, nei, den er av gull, hun er av gull, jeg er lukket inne i hennes lyse hånd. 

Kristin Friis -Familiesykdommen

Tirsdag: Mens vi venter på Bojangles

"Gutten min, du vet jo at Suzon har god fantasi. Hun tuller med alt, selv sin egen herkomst, men på treet er mammaen din både røtter, blader, greiner og hode på samme tid, og vi er gartnere, som må passe på at treet holder seg oppreist og ikke løsner med rota," svarte jeg med en uklar metafor full av påtatt begeistring, og han tok tvilende på seg oppgaven uten egentlig å forstå den. 

Olivier Bourdeaut -Mens vi venter på Bojangles

Mandag: Viviann, fri

Jeg føler meg alene, annerledes, men kanskje deler jeg det med mange: Ønsket om å være som et strå på en åker. Å stå med røttene plantet i samme jord. Være som én organisme under en himmel som favner alt. 

Kari Bøge -Viviann, fri

Hverdagsmagi på tirsdag: Lesestund

Når man utsetter og utsetter å lese ei bok fordi man ikke vil bli ferdig med leseopplevelsen. Når boka har ligget på nattbordet så lenge at den har blitt interiøret, det siste man ser før man slukker lyset og hviler seg inn i en ny dag. 

Når man til slutt lar seg synke inn i det litterære universet, og får bekreftet at det er akkurat så spennende å være der som man hadde forventet. Når pirringen er over og blir til flagrende sommerfuglvinger i magen. 

Da er det deilig å vite at dette vil ta tid, at man har over tusen sider på seg til å la forelskelsen sette seg skikkelig. Det blir nok en del tekopper. Og mange hverdags(ut)flukter.

Tid for ...hygge

Varm drikke, gjerne en te som man må vente en stund på mens den trekker ferdig. 

Kvalitetstid i sofaen, med det varme pleddet med navn etter plassen jeg bor på og ei bok av en favorittforfatter. 

Morgener der man kommer på at det ikke er pålagt å hoppe rett i fornuftige klær. Man kan forlenge morgenstemningen  med en myk kimono, og tillate seg å bli langsomt og gradvis kjent med den nye dagen. 

Vinyl og ekkoet av mange gangers gjennomlytting i den uregelmessige knitringen. Lunheten og den varme følelsen som nesten kan sammenliknes med å fyre opp i hyttepeisen. 

Små flammer som danser lett idet man blar om i boka eller strekker seg i velvære.


...

På torsdag er det tid for hygge. 

Tid for å ...lese

Jeg har alltid likt å lese, i perioder flere bøker om dagen. 

Akkurat nå er livet sånn at det er mindre tid til å sette seg ned med ei bok på fanget, og det hoper seg opp i bokhylla med bøker jeg enda ikke har blitt venn med. 

Men jeg vet at de ikke går noe sted, og at jeg fortsatt har god tid til å bli kjent med dem. Jeg merker samtidig at jeg nyter stundene med bøker på fanget litt ekstra nå. De er sjeldnere enn før, men gylnere. 

For å pleie forholdet mitt til litteraturen, prøver jeg å skape små rom for den i hverdagen. Minimum tjue minutter. Loggført for at det skal føles litt forpliktende. Og det hjelper. 

Og selv om jeg fortsatt leser mindre enn før, er tjue minutter på vandring i en god roman verdt det. Selv om man kanskje må forskyve på noe annet. 


...

På tirsdag tar jeg meg tid til å lese. 

Fredag: Bo

Store snøflak faller fra himmelen, de laver ned, de ligner fjær som seiler gjennom lufta, de blir større og større, det er ikke mulig å se gården på andre siden av togskinnene, hele lufta er fylt av snøkrystaller, av fjær, husene og gatene, bilene, hundene og menneskene forsvinner i alt det hvite. 

Kjersti Bronken Senderud -Bo

Torsdag: Ingenting om mørket

Om dagen var lyset en bue, som vokste når jeg nærmet meg. Men om natta var det ingenting som åpnet seg, slapp meg gjennom. Bare nytt mørke. 

Merethe Lindstrøm -Ingenting om mørket

Onsdag: Setningsskade

Tida og jeg er ikke på lag, jeg har ei høne å plukke med tida. Det er så vanskelig å fatte, at tida har gått fra meg, jeg som hadde så mye tid i henda da alt begynte, da jeg var ung, og sola stod som ei arbeidslampe på himmelen. 

Lajla E. Lorentzen -Setningsskade

Tirsdag: Fugletribunalet

Overalt lyden av små dropar mot blad, ein mjuk og fuktig skogbotn, røter på kryss og tvers, kråkefot og bregnar. Barnåler klistra seg til støvlane. Bruset frå den vesle bekken bak huset. Dette hadde eg alltid likt. Ein stille skog med røter og kongler. Ingen stiar å sjå. 

Agnes Ravatn -Fugletribunalet

Mandag: Kongonotatene

Om natta løser tiden seg opp, tiden og identiteten og alt som binder oss til de rollene vi møysommelig har bygget opp, brikke for brikke. 

Nikolaj Frobenius -Kongonotatene

Fredag: 80-tallet

Vit at det blir kveld når dverger kaster lange skygger. 
          Jeg føler meg plutselig som den dvergen. Tiden rett under solen ble kortere enn jeg trodde. Til da hadde jeg hatt følelsen av at solen var foran meg, og att jeg kastet skyggen bakover. Men nå har solen passert, og skyggen kastes fremover. Jeg kan se den hele tiden nå. Og den blir lengre og lengre. Den vil være på sitt lengste når solen går ned, når natten kommer og innhenter meg med et jafs. 

Ketil Bjørnstad -80-tallet

Torsdag: Tjenerinnens beretning

Tulipanene i kantbedet er rødere enn noen gang, åpnere, ikke lenger slanke vinglass, tross alt tomme. Når de blir gamle, vender de innsiden ut, før de langsomt eksploderer, og kronbladene drysser som skår. 

Margaret Atwood -Tjenerinnens beretning

Onsdag: Byens spor II

Håret er kort og mørkt, men den lange sommeren, den lengste i manns minne, har gitt det en annen glød. Noe av lyset har blitt igjen. Og dette lyset, eller gjenskinnet, er festet med en spenne på høyre side så det ikke faller ned i øynene. 

Lars Saabye Christensen -Byens spor II

Tirsdag: Til bølgene

Det er den tiden av året da løvtrærne slipper frøene sine. Ser dem flyte vekk med vinden og forsvinne. Lufta er full av potensielle skoger. 

Ida Løkås -Til bølgene

Mandag: Nomade

Ein sommerfugl svevde forbi med rykkvise retningsendringar, som eit lauv med ein snev av vilje. 

Erlend Flornes Skaret -Nomade

Høstfølelse #3

Lese bøker gjør jeg hele året. Men det er først når høsten sniker seg innpå at jeg lar boka få selskap av en varmende kopp te. 

Etter flere uker med komfortable temperaturer, gleder jeg meg til lufta blir skarpere og nesetippen kald. For det er jo først når man har vært kald at man kjenner hvor godt det er å bli varm igjen. Hender rundt den lune keramikken, varm væske som umiddelbart gjør at varmestråler sprer seg i hele kroppen. Tær som krøller seg i pur velvære. 

#tekoppmagi