Å fortelle et år med tolv bilder

 

Januar

Jeg startet en fotoutfordring som skulle følge meg hele 2020, og som ga mye inspirasjon gjennom alle årets uker. Jeg nøt mine siste dager med mammaperm, og tenkte mye på hva jeg kom til å vende tilbake til. Det ble en myk start, og jeg hadde fortsatt hele dager hjemme med lille D. Vinterdagene ble lengre og lengre, og veggene fanget skyggene. 

Februar

Den ene festdagen tok den andre; vi spiste fastelavnsboller, markerte morsdag og feiret at lilleD rundet ett år. I tillegg fikk vi en ekstra dag, og vinteren begynte så smått å gi slipp. LilleD begynte å skape, mens lokkene krøllet seg mer og mer i nakken. Vi sådde frø som etter hvert begynte å spire i vinduskarmen, og alt var idyll. 

Mars

Vi feiret ettåringen med selskap, og storfamilien var samlet rundt bordet. Lite visste vi da at det skulle bli siste samling på ubestemt tid. Skolen dro på skidag på fjellet, og mens vi var der stengte samfunnet. Vi returnerte til sivilisasjonen, bare for å reise hjem. Plutselig var hverdagen fylt med hjemmeskole og hjemmekontor. Alt var endret. Vi tente små varder i hele kommunen for å samle styrke der den trengtes. Vi var engstelige, men prøvde å gjøre det til noe fint. Vi tente opp i bålpanna og spiste ute, tok oss tid til felles lunsj hver dag, og plukket de aller første vårblomstene. Når vi bare fikk samlet oss om den nye hverdagen, ble alt nært og fint. 

April

Det ble påskeferie, men på pandemiens premisser. Vi dro til storbyen for å møte mamma, men holdt oss ute, og sendte hverandre klemmer i luftlinje. Varmen gjorde mer og mer ut av seg, og vi hadde våropprydding i hagen. LilleD plukket livets første blomster, M lagde hjemmebakt brød og E nøt hjemmeskole enda litt lenger. 

Mai

Hvitveisen bugnet, og det ble 17. mai. Det ble ikke noe tog i år, men mengder av lokalt tiltak og kreativitet resulterte i en helt egen bilkortesje. Akkurat da var det mer rørende enn det tradisjonelle barnetoget, bare fordi det viste at vi ikke lar oss stoppe. Det ble varmere og varmere i lufta, og vi kunne gå barbeint på plenen og blåse såpebobler. E ble 15 år, og fikk lov til å ha noen få gjester på besøk. Alt så litt lysere ut. 

Juni

Varmen så ut som den var kommet for å bli, og grøftekantene bugnet av markblomster. Vi sådde forventninger i form av solsikkefrø og gledet oss til å følge med på hvor høyt de ville strekke seg. Vi tok imot en ny verdensborger i nabohuset og nøt at det endelig ble sommerferie. LilleD ville gå turer uten vogn, og hilste blidt på alt vi møtte på av både mennesker og dyr underveis. 

Juli

Vi holdt oss hjemme, og puslet med de nære ting. Vi malte rosa gjennom tre etasjer og syntes det ble flott. Jeg fikk æren av å fotografere den nye verdensborgeren, og lot meg sjarmere i senk. Vi dro til fjells, malte og ga hytta en ansiktsløftning, og overnattet i de nye omgivelsene. Vi besøkte mamma i ny leilighet, og tok en spontantur til Laagendalsmuseet. Før juli ble august, rakk vi akkurat en tur til sommercafeen på Kjerre stasjon, og fikk kjenne på ekte, nostalgisk idyll.

August

Vi dro til Berlin, først litt engstelige, deretter lettet. Vi trengte påfyllet etter en tung vårperiode. Vel hjemme startet skoleåret igjen. Vi bet tennene sammen og satset. Lille D begynte i barnehagen, og E ble 10.-klassing. Det var mye nytt for oss alle, og vi kavet litt for å holde hodet over vann. Vi fikk en ekstra bonusferie da vi første helga etter skolestart tok en tur til bjørneparken i Flå sammen med naboene. 

September

Jeg fylte år igjen, og feiret sammen med noen få av de nærmeste. Dagen etter passet det godt å gå på utflukt inn i skogen, med restekaker til niste. Vi spiste norske epler, kjente på hvordan sommer og høst knivet om å få overtaket, og blåste noen siste såpebobler på plenen før det ble for kaldt ute. Vi fikk forsyne oss fritt av bøker på biblioteket, og kom hjem med noen meter litteratur å kose oss med i høstmørket.

Oktober

Det ble definitivt høst, og vi gikk ut i høstferie. Dagene var pakket inn i tåke, og alt var dust. M feiret bursdag, og lilleD var på sin første hallovenn. Vi var i barnedåp og nøt nydelige høstdager. Vi ble endelig ferdige med prosjekt-male-rosa, og syntes vi hadde vært flinke. 

November

E dro på arbeidsuke i byen, og bodde borte hele perioden. Så ble alt stengt ned igjen, og vi følte vi var like langt. Vi arrangerte voksenfest for E, selv om vi var i tvil. Hun trengte det, etter å ha mistet mer enn et halvt år av ungdomstida si. Det ble en nydelig dag med masse energipåfyll. Dagen etter løp vi med ballonger i strålende høstsol, og glemte for en liten stund hvor merkelig verden er for tiden.

Desember

Juleforberedelser og forpliktelser hånd i hånd, og den ene dagen tok den andre. Selv om pandemien satte en stopper for mange arrangementer, var det nok å bruke tiden på. Jeg fikk nytt kamera, og begynte å gjøre meg kjent med det. Jeg prøvde å feste minnene om annerledesjula i annerledesåret. Vi har kost oss, men er klarere enn noensinne for de blanke arkene et nytt år pleier å by på. La oss håpe det blir ei nydelig utfylt tegneblokk ut av det nye året. 

Mai på Instagram: skyhøye topper og bunnløse avgrunner

1. Mai har vært full av innhold. Alt det fine vi pleier å fylle den med. Og noe uventet og vondt som vi så inderlig skulle ønske aldri hadde blitt en del av hverdagen vår. 

2. Det begynte så fint. LilleD ble raskere og raskere til beins. Hvitveisen teppela det grønne dekket og gjorde at alt så mykt og innbydende ut. Kveldene ble lysere og lysere, og vi fikk kake hos naboene. 

3. Jeg ryddet vekk forrige sesong og hentet inn vårlige farger i interiøret. 

4. Vi kjente for alvor hvordan vi endelig tødde opp etter den kalde årstida. Plutselig føltes det til og med litt som sommer. 

5. Så kom motstanden. Vi måtte bite tak og stå imot. Vi måtte være tro mot oss selv og ikke la oss pille på nesa. I mellomtiden måtte vi verne om det nære, det trygge, det som betyr mest. 

6. Først og fremst holdt vi tak i hverdagen vår. Jeg gjorde mine fotoutfordringer, vi drakk kaffe, alltid på søken etter det perfekte brygget, vi så TV-serier før vi la oss, og prøvde å holde trutt med lilleD. Hjemme var det godt å være, det var verden utenfor som var ute av rytme. 

7. Så ble det annerledes-17. mai og det var veldig fint. 

8. Deretter kom ei venteuke. LilleD fant på ablegøyer, jeg drakk kortreist te fra naboen, vi prøvde å telle løvetenner på jordet, og spiste lunsj ute uten yttertøy. 

9. Omsider var venteuka over, og vi feiret at E har blitt femtenåring. Storfamilien var samlet, og alt føltes så varmt og godt og ekte. 

10.  Det ble hverdag igjen. Jeg mimret, unte meg helt  nye sokker, ryddet leker og spiste fløyelsgrøt. Så enkelt. Selveste lykken. 

11. Det tok ikke lang tid før hverdagen ble satt litt på pause igjen. Langhelg. Lykkebruset på vei hjem fra jobb, med musikk med deilig driv på øret. Gjengen hjemme, blå himmel og en varme som strøyk seg tett inntil og gjorde at jakka måtte av. 

12. Og så kom sommerfølelsen for alvor. Vi flyttet ut på verandaen, spise metervis med is, badet i sprederen og grillet. God ballast når den litt harde hverdagen begynner igjen i morgen. 

Søndag på mandag: 17. mai

I går feiret vi 17. mai på en helt ny måte. Men det var fint det også. 

Etter frokost plukket jeg en bukett hvitveis, og tok med meg den skjøre vårstemningen inn.

Vi spiste en god og lang lunsj, og det var deilig å kunne nyte uten å måtte rekke et barnetog eller bekymre seg for om det fortsatt ville være plass inne i bunaden.

Det ble ikke noe tog i år, men vi vinket til en lokal bilkortesje fra verandaen vår.Veteranbiler, utrykningskjøretøy, traktorer pynta i bjørkeskudd og korpsmusikk fra høyttalere satte stemningen. Det ble bedre enn vi hadde forventet oss, og etterpå ble vi så tøysete og glade og løsslupne. LilleD var minimeg og latteren satt løst. 

Vi gjorde noen siste forberedelser, og plutselig vi klare for to stykk gjester. 

Ute var det blåsbortdag, så den planlagte grillinga ble inne. Men god, klassisk pølsemeny kunne ingen ta fra oss. 

Til dessertmagen var det brownies...

...jordbær...

.

...gulrotkake og is.

Og selvsagt kaffe. M nerder og nerder, så det er nesten så smaksopplevelsen høynes fra kopp til kopp. 

Lille D har enda ikke fått oppleve en tradisjonell feiring av nasjonaldagen vår, men jeg tør påstå at hun er ganske lykkelig der hun lukter på hvitveisene, med jordbærsøl på kneet og en anelse is i magen. 

Let´s do 52/20: Scattered

I år har vi funnet ut at vi bor rett ved ei hvitveiseng. Etter frokost i dag la vi ut på en liten oppdagelsesferd med lilleD. Til side for huset og gjennom noen små krattbusker, der lå den. LilleD omfavnet den, og jeg fotograferte henne i blomsterhavet. 

#letsdo52

#scattered

Let´s do 52/18: Flowers

Jeg elsker å fotografere blomster helt nær. Det er som å få komme inn i en hemmelig verden og oppleve detaljer som er skjult for den som står utenfor. 

Denne gangen prøvde jeg også å være nær med avstand. Jeg lot det bevisst være uklart og flytende. Resultatet ble poetisk og drømmende. 

Blomstene ser nesten ut som ballerinaer som danser i tutuene sine. 

Kjernen vibrerer av kraft, mens kronbladene flyter utover, i søken etter å gjøre mørket lyst.

#letsdo52

#flowers

April på Instagram: dager som kom og gikk

1. Det unormale ble normalen, da vi glemte hva normalen egentlig var. 

2. Bare for å være sikre, fortsatte vi å holde oss hjemme. Vi gledet oss til kaffekoppene og lunsjene sammen. Det ble påske, og for første gang på så lenge jeg kan huske ble det virkelig den stille høytid. 

3. Jeg lekte meg med kameraet, og E syntes det var artig å være med. LilleD plukket sin første blomst, og M hadde god tid til å lage hjemmebakt brød. Sola strakk lange armer inn gjennom vinduene våre, og fikk lyset og skyggene til å danse sammen. 

4. Vi dro en tur til den nærmeste storbyen og traff mamma, etter lang tids adskillelse. Vi trillet langs elva, nøt medbragt kaffe og kake og kunne endelig le sammen igjen. Alle fikk godt påfyll å ta med seg videre i den nye hverdagen.

5. Dagene gikk litt i reprise, men da gjorde det ekstra inntrykk når noe brøt monotonien: Restekake fra mamma, å treffe naboene tilfeldig ved postkassa, en uventet gave i posten.

6. LilleD lekte seg gjennom dagene, alltid like travel og nysgjerrig. E var omsorgsfull og tålmodig storesøster. Påsken begynte på nedtellingen sin, og vi fikk vite at vi måtte belage oss på å bli hjemme enda en liten stund. 

7. Det ble varmere og varmere i været, og vi krøp langsomt ut av de tykkeste genserne våre. Våren insisterte på at det var dens tur nå; florlette gardiner ble hengt opp, og verandaen våknet opp fra dvalen sin. Vi lot døra stå oppe, og beveget oss lett mellom inne og ute.

8. De første hvitveisene strakte seg mot det store blå over seg, og lubne barnehender plukket ivrig kronbladene med seg. Gradestokken slo kollbøtte, og vi husket plutselig på hvordan det er å leve midt i sommeren. Lyset og varmen ga kreativitet og skaperglede. 

9. LilleD sluttet å satse noen få skritt om gangen, og begynte i stedet å vandre. Jeg følte meg liten i det veldig store, og begynte å gruble på om tiden er inne, om det er nå jeg skal skifte kurs. Jeg grubler enda, og prøver å finne ut av hvem jeg er i tillegg til den jeg har vært så lenge, på bare vane. 

10. Vi feiret bursdag hos naboene, og det føltes så uendelig deilig å være sammen, helt enkelt, helt trygt. Sola lokket fram sitronblomster på treet vårt, og det duftet uimotståelig søtt og friskt i nærmiljøet. I ledige øyeblikk lot jeg støv være støv, og prioriterte stunder i godstolen foran bokhylla, med en kaffe i hånda og ei bok på fanget. 

11. Vi ble kreative i nærmiljøet, og fant ut at den minste utflukt kunne være spennende for lilleD. Vi inntok hennes perspektiv, og lot oss fascinere sammen med henne. 

12. Vi levde gjennom enda en måned i en ny hverdag. De gled litt mer over i hverandre enn andre aprildager, men de føles tross alt nære, fine og ekte.