Fotoutfordring i oktober: refleksjoner i en vanndråpe

Jeg vender alltid tilbake til vanndråpeutfordringer. Jeg får det fortsatt ikke helt som jeg vil, men jeg synes jeg nærmer meg. Denne gangen utstyrte jeg meg med et strå, et glass jeg plasserte det i og ei klesklype som ga det tyngde så jeg kunne dandere det i riktig vinkel. Jeg fant fram et høstlig motiv som jeg brukte som bakgrunnsbilde på skjermen. Deretter var det bare å eksperimentere med plassering av elementene i forhold til hverandre. Dråpen ble mer tøyelig og reflekterte mer når jeg hadde litt sukker i vannet.

Jeg synes jeg fikk det beste resultatet når jeg brukte høyest mulig blenderåpning på makrolinsa mi: f 32. For å få til dette, brukte jeg tripod og blitz. Målet var å fange en refleksjon i ei vanndråpe. Det har jeg klart, selv om refleksjonen kunne vært tydeligere og motivet renere. Men om ikke annet, er jeg på vei. Akkurat som refleksjonen i dråpa. 

Hjemmets lune armer

Kveldene kommer tidligere, lufta er skarpere og mørket ligger tett rundt hushjørnene. Greinene er nesten nakne nå, og de glade høstfargene ligger brune igjen i veikanten. 

Så godt da at fargene har overlevd inne, at mørket ute gjør lyset inne mykt og lunt, og at små, oransje flammer kan komme til sin rett. 

Siste mandag i oktober

Utskriften av noen av Instagrambildene mine, som alltid får meg til å smile for meg selv. Favorittøyeblikk i nær fortid. 

 Høyt aktivitetsnivå. 

Lampa jeg satte sammen selv, og som virkelig vokser på meg. Den har vært et perfekt følge inn i høsten, og blir kanskje helårs hvis forelskelsen vedvarer. 

En annen type rot enn før baby. Denne typen rot gir bare godfølelser.

Bokhylla som bugner av bøker jeg ikke har tid til å lese. Innimellom får jeg imidlertid sneket meg til noe egentid, og minuttene i de alternative verdenene nytes kanskje enda mer intenst enn før. Lykken er å kunne sette pause på sitt eget og en stakket stund leve seg inn i noe helt annet. 

Det litt drømmende skjæret når man ser på verden via noe annet. Det lille universet i en refleksjon. 

Roen på soverommet. De blå veggene, den gode, friske høstkulden og den myke uroen. Til tross for netter med mange oppvåkninger, er dette et sted det virkelig går an å finne hvile. 

Mye gulner, trekker seg sammen og tørker inn, men også et og annet nytt skudd har mot til å stikke hodet fram.


...

Strøtanker fra siste mandag i oktober. 

Åtte måneder gammel

Dagene fylles av mer og mer, og tiden går bare fortere og fortere. Lille D er allerede åtte måneder gammel. 

Hun har mengder av humor, og masse glimt i øyet. Lille D liker å kiles, men kiler også gjerne tilbake. Hun ler masse sammen med oss andre, gjerne med et snev av herming. Hun elsker å være med på ablegøyer, spesielt med pappa og storesøster E. Det er ingen tvil om at hun kommer til å være med på en del godhjerta rampestreker framover. Samtidig som hun er leken, er det tydelig at hun observerer og følger godt med. Hun hermer mye etter lydene våre, og er ei skikkelig skravlebøtte. Innimellom kan det høres ut som hun øver seg på å si både mamma og pappa. 

Verden blir større og større, og lille D utforsker mer og mer av den. Hun vender seg kjapt i alle retninger, og vil gjerne opp og krabbe. Baken stikker stadig i været, og hun utforsker balansepunktet sitt som en Bambi på isen. Beina blir sterkere og sterkere, og hun hoppedanser gjerne, både med og uten musikk. 

Hun er fortsatt villig til å utforske i matveien, og mestrer å spise mindre og mindre biter. Vi er i gang med brødskiveterninger med leverpostei, og har til og med klart å balansere inn et stort antall blåbær. Hun drikker bedre og bedre fra kopp, og elsker å slukke tørsten med vann. Heldigvis vil hun fortsatt ha melk også, og hun signaliserer selv når hun vil ha. 

Det aller beste med lille D er kanskje likevel all kosen man får. Hun lener seg inn i favnen, koser og susser og er bare varm kjærlighet. Vi er så heldige som er omfavnet av den. 

Fredag: 80-tallet

Vit at det blir kveld når dverger kaster lange skygger. 
          Jeg føler meg plutselig som den dvergen. Tiden rett under solen ble kortere enn jeg trodde. Til da hadde jeg hatt følelsen av at solen var foran meg, og att jeg kastet skyggen bakover. Men nå har solen passert, og skyggen kastes fremover. Jeg kan se den hele tiden nå. Og den blir lengre og lengre. Den vil være på sitt lengste når solen går ned, når natten kommer og innhenter meg med et jafs. 

Ketil Bjørnstad -80-tallet

Torsdag: Tjenerinnens beretning

Tulipanene i kantbedet er rødere enn noen gang, åpnere, ikke lenger slanke vinglass, tross alt tomme. Når de blir gamle, vender de innsiden ut, før de langsomt eksploderer, og kronbladene drysser som skår. 

Margaret Atwood -Tjenerinnens beretning

Onsdag: Byens spor II

Håret er kort og mørkt, men den lange sommeren, den lengste i manns minne, har gitt det en annen glød. Noe av lyset har blitt igjen. Og dette lyset, eller gjenskinnet, er festet med en spenne på høyre side så det ikke faller ned i øynene. 

Lars Saabye Christensen -Byens spor II

Tirsdag: Til bølgene

Det er den tiden av året da løvtrærne slipper frøene sine. Ser dem flyte vekk med vinden og forsvinne. Lufta er full av potensielle skoger. 

Ida Løkås -Til bølgene

Mandag: Nomade

Ein sommerfugl svevde forbi med rykkvise retningsendringar, som eit lauv med ein snev av vilje. 

Erlend Flornes Skaret -Nomade

Høstferiestemning

Høstferien er over for denne gang. Nå er det bare minnene igjen. Om lyset vi jaktet, om fargene i fjellet, og den friske lufta som gjorde oss deilig døsige når vi kom inn i varmen igjen. 

September på Instagram: de nære ting

1. Høsten har satt seg skikkelig nå. De siste blomstene spiller sin avslutningsakt, og stråene har gulnet og tørket inn. Det er veldig fint å ha landet her, å ikke lenger tenke på alt man ikke rakk å gjøre mens det enda var sommer. 

2. Jeg fylte år igjen. 41. Jeg fikk fine gaver, god mat og oppmerksomhet som viste meg at jeg er sett og elsket. 

3. Vi trillet og trillet, og tok inn synet av den framskredne høsten mens vi la ulike landskap bak oss. D vokste inn i en ny størrelse, og ble med ett så veldig mye større. Jeg fortsatte å eksperimentere i klesveien; det tar visst tid å finne den nye seg etter et langt svangerskap. 

4. E vokser til, og neste vår trår hun inn i de voksnes rekker. Vi reiste helt til Drøbak for å bestille bunad til henne. I juni står hun konfirmant i en helt egen nordlandsbunad. 

5. Restekake fra fryseren en litt hustrig høstdag. En sjelden selfie; litt mindre skummelt når lille D er med. Minner fra det gamle fotoalbumet; pappa og jeg. Hverdagspoesi fra kjøkkenbenken. 

6. Mer trilling med en baby som stadig oftere blir utålmodig i vogna og vil opp for å se mer av verden. Hverdagsoverraskelse: E som kom hjem fra skolen med ei lun rullekake å dele. Feiring av M og meg: to barnslige voksne, godt over middagshøgda. 

7. Savn etter å gå på fjellet fører til en og annen kortere tur inn i skogen, med D i bæresele. Magisk kveldshimmel over den lille eventyrbygda mi. Grønt inne, ikke fullt så røft og viltvoksende som det vi møter på turene våre, men likevel med en egen vilje. 

8. Fra den siste dagen der sola fortsatt varmet. Vi stekte sveler og hadde god tid til å bli sittende. Etterpå følte alle seg litt gladere og litt varmere i kinnene. 

9. D fylte sju måneder, like etter at hun fylte et halvt år. Tiden eskalerer, og jeg klamrer meg fast så godt jeg kan. Jeg holder meg i det lille, pusler med det nære, og prøver å være til stede i tiden som er nå.