Instagram i november: oppbygging av forventninger

1. Ventemåneden. Måneden med tåke og mørke, sakte dager og høstens innspurt. 

2. Det var tid for å rydde plass; noe måtte vike for at noe annet skulle få plass. Vi høynet komforten på soverommet, og  hentet oss inn der etter dager der det blir stadig tyngre å bære rundt på en rugende kropp. I helger ble det om å gjøre å få unna ærender i urbane strøk -alltid med tid til litt kos. 

3. Vi gjorde stas på på husets pappa, og startet med de aller første juleforberedelsene. Magen min vokste og vokste, og snart runder vi 30 uker. Pulsen ble gradvis høyere dess nærmere vi kom første desember, men det var fortsatt tid til de sakte hverdagsøyeblikkene.

4. E og jeg begynte på sesongens papirstjernebretting. Det kom svibler i hus, og gavekalenderen ble ferdig. På jobb hadde gode feer sørget for å trylle fram den magiske førjulsstemninga. Vi er i rute, og fulle av forventninger etter en lang ventemåned. 

Leseutfordring i november: Ei bok skrevet av en norsk forfatter

I denne månedens leseutfordring var jeg på hjemmebane igjen. Jeg kunne sette meg ned med en norsk forfatter, hvis stemme jeg har fulgt i mange år. Full av forventning krummet jeg meg sammen i ekte leseglede, og lot meg begeistre. 

Jeg ser meg selv og jeg ser mine, men bare i tåke. 

Min kone har ormer i håret. 
Min kone har smaragder i munnen.
Ungdommene går med rotter i nevene. 
Min beste bror er en ulv i snøen. 
Min søster har de små uglene i magen. 

Tore Renberg -Skada gods

Lopper i bruk #4

Den dypt blå mugga. I dag rommet den rødsaft, og slo følge med fløyelsgrøt, sukker og kanel. Senere i vinter vil jeg fylle den med kakao og ha krem og lune brunostskiver ved siden av. Stor avkastning i hverdagslykke, bare på grunn av ei lita mugge adoptert fra et loppemarked. 

Fotoutfordring uke 47: fruktig low key

Svart bakgrunn, ei arbeidslampe, et eple og en dusj med vann. Enkelt, men effektfullt.

Endelig ryddig pult

Pulten i stua har en litt utsatt posisjon. Det er der alle tingene som ikke har fått en fast plass enda havner. Ikke alle tingene får en dedikert plass umiddelbart, og kan derfor gjerne bli stående på pulten en stund. Over tid blir det flere og flere ting som holder hverandre med selskap, og før man vet ordet av det er pultflata knapt synlig lenger. 

Sagt med andre ord: pulten har lett for å bli en rotesone. Da frister det selvfølgelig mindre å sette seg ned ved den, og forefallende arbeid blir gjort på andre, improviserte steder. 

Men når jeg innimellom får ånden over meg og får tatt et kraftig ryddetak, faller jeg alltid for arbeidsplassen på nytt. Jeg elsker fargene, formene og materialene. Her er det godt å sitte. Måtte jeg bare klare å holde rotet unna riktig lenge denne gangen...

Fotoutfordring uke 46: skyggehjerte

Når man prøver å styre lyset og mørket i den hensikt å gi det form.

Sentimental markering

Da jeg var liten, pleide pappa å ta meg med på det lokale bakeriet på lørdager. Han drakk en kopp kaffe og fylte ut tippekupongen. Jeg spiste skolebrød og lyttet til de voksnes samtaler. 

Nå er det flere år siden han ble borte, men de gode minnene er fortsatt sterke. 

Hvert år på denne dagen markerer vi derfor bursdagen hans ved å sette oss ned sammen og spise hvert vårt skolebrød. Det oppleves verken svulstig eller kunstig, bare helt riktig og helt i tråd med minnene om ham.

Lopper i bruk #3

I helga fikk jeg endelig prøvd ut keramikkserviset jeg kjøpte på høstens vakreste eventyr. Det norskproduserte settet oser av kvalitet, og har nok nærmest uendelig levetid. 

Farsdagskosen smakte fortreffelig i selskap med fatene og skålene, og jeg er overbevist om at vi kommer til å nyte flere gode måltider sammen med dette serviset i årene framover. 

Farsdag

I dag startet dagen med gaver til den beste pappaen i verden. Det ble ingen frokost på senga (for M hater smuler i sengetøyet...), men et brett med små overraskelser gjorde jobben like bra. 

Vi dekket på til storfrokost, og kunne kose oss med nystekt surdeigsbrød, som ble ferdig akkurat idet vi nesten var forsynte. Heldigvis angret ingen på å ha tatt seg ei ekstra skive. Brødet smakte helt himmelsk. 

Dagen gikk videre slag i slag, og før vi visste ordet av det, var det blitt kveld. Da unte vi oss et ørlite stykke farsdagskake (som absolutt ikke var hjemmebakt), bare sånn for kosens skyld. 

Fotoutfordring uke 45: babytvillinger

I dag hadde jeg et spennende og utfordrende oppdrag: å fotografere nokså ferske tvillinger. Jeg har prøvd meg på nyfødtfotografering før, og var derfor kjent med hvilke utfordringer som kunne dukke opp. Men jeg har aldri øvd meg på å fotografere to stykk babyer samtidig. Det bød på helt nye utfordringer.

Det er sant at 1+1 er mye mer enn bare to. Når to par føtter og armer skal koordineres samtidig, kan litt av hvert skje. Nå blir det spennende å gå gjennom bildene og se om noen av dem er levedyktige utenfor Lightroom. 

Det er helg!

Endelig er det helg igjen! Dager da vi tar oss tid til å trakte saktekaffe...

...og skjære opp rikelig med skiver av hjemmebakt brød. 

Vi koker egg...

...og setter fram det vi måtte ha av pålegg og tilbehør fra kjøleskapet. 

Så er det bare å nyte. Smakene, luktene og selskapet. Oh, lykke. 

Fotoutfordring uke 44: flytende farger i vann

Litt konditorfarge, vann fra springen, en Lightbox og et makroobjektiv. Fine effekter, men det kunne blitt mer overbevisende om jeg hadde hatt en blitz også. Jeg tror jeg skal slenge det med på ønskelista mi til jul...

Soveromsdetaljer

Varmen i samspillet mellom det ferskenfargede sengetøyet og det gule teppet. 

Boka som har blitt et eget dekorelement. 

Bildene i blånyanser som alltid gir meg hvilepuls. 

Det rosemalte smykkeskrinet fra bestemor. 

Fiolinfikenen i vinduskarmen. 

Den enkle hylla med mye luft. 

Kjolen det er plass til å gro fram en fullvoksen gravidmage i. 

Taktiliteten i materialene. 

DIY-lampa jeg vet noen har lagt masse kjærlighet og tålmodighet i.

Lyset utenfra. 

 Blandingen av nytt og gammelt. 

Varmen i trematerialene. 

Det beroligende blå mot gylne toner. 

I dette rommet er det godt å være.