Hun smilte. Hun hadde vevet, det er hva hun hadde gjort. Hver eneste dag, omtrent, i timesvis, hadde hun sittet i det lille rommet, mer som et kott, nede i kjelleren, bøyd over vevstolen, renningstrådene spent opp som buestrenger, hadde hun alltid tenkt, og skyttelen i høyrehånda som en dolk, og hun hadde vevd den ene dagen over i den andre.
Runo Isaksen -Stylitten
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tusen takk for alle kommentarer og hilsninger. Jeg setter stooor pris på hver og en av dem. :)