Nå har lille D bodd like lenge i verden utenfor magen som hun bodde i den. Jeg savner tiden med forventninger og spenning -hvem kom vi til å få møte? -men jeg elsker å ha blitt kjent med henne. Hun er et herlig menneske som har tilført så utrolig mye glede i livene våre.
Hun koser, klatrer, susser og trekker oss i hår og skjegg og annet hun måtte få tak i. Hun smiler og ler, og setter ofte opp et helt eget erteuttrykk. Hun søker helt nært, og hun drar på oppdagelsesferd. Hun åler seg over lange avstander, og ryggekrabber svært drevent. Hun har lært å sette seg opp, og har derfor plutselig blitt så høy at hun kan plukke ut bøker fra bokvogna si helt selv.
Snakketøyet får virkelig trimmet seg, og hun sier utvilsomt både "mamma" og "pappa". Hun har også slumset til å si "hadet", "borte", "nei" og "OK", men det er ikke en del av det faste repertoaret helt enda. Men øve, dét gjør hun... Hun synger også, når vi bare har det rette akkompagnementet rundt oss.
Nettene har vært litt urolige den siste tiden, og nå skjønner vi hvorfor. Tre små tenner har meldt sin ankomst omtrent samtidig. Lille D kan nå ta skikkelige biter av lunsjeplet, og vil helst spise av mitt, og ikke sitt eget preparerte. Men hun deler lett, og mater oss gjerne fra fatet sitt.
Hverdagen har med ett blitt så mye travlere. Hun beveger seg fort og er nysgjerrig på alt. Hun bobler over av livsglede, og det er ingenting som føles bedre enn å vite at vi har klart å gi henne en god innføring i verden utenfor magen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tusen takk for alle kommentarer og hilsninger. Jeg setter stooor pris på hver og en av dem. :)