Ett år gammel

Lille D er offisielt ikke en baby lenger. Hun er nå en smårolling, travelt opptatt med å bli kjent med verdenen hun er midtpunktet i. 

Utforskertrangen er fortsatt stor. Hun farter opp og ned, fram og tilbake, i et voldsomt tempo. Hun krabber, går med gåvogna eller med støtte av voksenhender, eller går bortover på knærne. Av og til har hun så mye oppdemmet energi at hun til og med hopper bortover. Mulighetene er mange, så lenge hun kommer seg fram.

Hun forstår mer og mer av hvordan kroppen hennes fungerer. Hun leter konsentrert etter balansen, og bruker knebøy som øvelse for å komme seg opp og ned med kontroll. Hun går forsiktig langs bordet, og kan kaste seg ut og ta i alle fall ett skritt uten støtte. 

Lille D elsker musikk, og synger og danser når hun får muligheten til det.  Når vi synger Lille Petter edderkopp tar hun seg til hodet og viser at hun tydelig vet hva som er greia. Hun får lyd i den rosa blokkfløyta si, og rister rytme fram i alt som lager lyd. 

Mye handler om klare selv for tida. Hun har lenge observert, nå er hun klar for action. Hun vil spise med bestikk uten hjelp, mate oss med maten sin, vaske seg med kluten når hun bader, tørke seg rundt munnen etter måltider og legge bleia opp i bleieposen. Mange ting lar hun oss fortsatt gjøre, men hun vil gjerne late som sammen med oss. Hun later som hun leser for oss, tar tran, drikker kaffe, og tar tannkrem på tannbørsten.

Når hun ler, er det ingenting som er late som. Hun er lettledd, og elsker å bli kilt og sjonglert for. Hun ler når vi ler, og hun ler på seg hikke når hun skremmer oss så vi spretter opp i lufta av forskrekkelse. 

Behovet for å kommunisere med oss er stort. Hun vinker og sier hadet når det går i dører. Hun sier takktakk, opp og natta og blir litt frustrert når vi ikke forstår hva hun vil si. Hun nikker og sier mmmmm når hun er enig med oss, og mhm når hun ikke er helt fornøyd. Da må vi helst peke og komme med forslag til vi har forstått henne. Da er det godt å til slutt få et fornøyd mmmmm... Ellers hermer hun hverdagslydene våre, og en og annen dyrelyd. Sau, løve og slange er foreløpig i repertoaret. Men det aller største er likevel at hun har sagt to ord på rad, to små ord som betød alt når jeg skulle på jobb en morgen: Hadet, mamma. 

Ellers har lille D siden sist fått ei ny tann, prøvd å klatre opp på døra til oppvaskmaskina, forsert trappetrinn, blitt en racer på putteboks og stabletårn, begynt å peke på de små detaljene i bøkene og kysset de hun er glad i. Dagene er med andre ord fulle av store og små hendelser. Året med henne har gått så fort, men eventyret har så vidt begynt. Jeg er så takknemlig.