Den gylne regel

Et loppefunn har blitt til en ny arbeidsplass, og jeg kunne knapt vært mer fornøyd. 

Olapulten og jeg har ikke vært så lenge sammen, men vi har allerede bonda. Det har vært den og jeg mot røkla. Det begynte allerede da jeg spurte hva den kosta, og betjeningen på bruktbutikken gremmet seg for å opplyse om at de nok måtte ha 50 kroner for den. Det var som om hun ventet seg at jeg skulle prute... Jeg betalte imidlertid gladelig, og fikk satt hentelapp på den. Jeg gledet meg som et lite barn til å komme tilbake og hente den. 

En liten fugl har hvisket meg i øret at betjening og kunder slo seg på lårene og lo av at noen hadde kjøpt pulten. De sa den var stygg, og så lo de litt til. 

Da jeg kom tilbake for å hente pulten, var de ansatte meget behjelpelige med å få den ut av butikken. Én hjalp meg å bære, og én holdt døra åpen. Det var som om de ikke kunne få den raskt nok ut. Da døra smalt igjen bak meg, syntes jeg jeg hørte at de lo enda litt til...

Jeg var imidlertid hele tiden sikker i min sak: denne olapulten hadde potensial, og jeg ville støtte opp om den uansett hva andre sa. 

Nå står den her i all sin prakt. Den har fått hovedrollen i en  arbeidskrok jeg storkoser meg i. Jeg ser for meg at en del blogginnlegg kommer til å bli til her. Olapulten og jeg er herved gjensidig avhengige av hverandre. 

Forelska -igjen

Det var en gang en olapult som gjemte seg i en støvete krok innerst i den lokale bruktbutikken. Først så jeg den ikke, fordi den var skjult under en haug med gamle bøker. Den gjorde ikke mye ut av seg, ja, den var nærmest usynlig. Rett før jeg skulle gå, fikk jeg imidlertid et lite glimt av den, og jeg fikk noe å tenke på. Kunne jeg klare å gjøre rom for den hjemme? Ville mannen tillate det? For å gjøre en lang historie kort: etter noen dager kom jeg tilbake til bruktbutikken med en bunke cash i hånda, klar for å handle. Jeg hadde klart å overbevise meg selv om at vi to måtte bli del av samme eventyr. 

Pulten fikk en røff start hjemme hos oss: den har stått noen måneder i garasjen og godgjort seg. I helga ble den trukket fram igjen: dens tid var kommet. Jeg var klar for prosjekt oppussing. Jeg begynte med å skrape vekk falmede fotballhelter og mer eller mindre korrekte budskap fra åttitallet. 

Pultflata var en liten historie i seg selv, men siden det nå var tid for blanke ark, ble sporene utslettet ved hjelp av en god dose sparkel. Vekk med Metallica og AC/DC. Nye tider venter. 

Det meste av pulten ble malt med Lady silkematt, fargekode. S7502-Y.

Skuffer og bakvegg fikk en lysere farge i samme skala, fargekode S3502-Y. Jeg er veldig fornøyd med resultatet: pulten lot seg berge. Heldigvis.  

...

I neste innlegg blir det mer olapult. Eventyret er jo ikke helt slutt enda. Ikke før styling har funnet sted, i alle fall..! ;)

Fra villa til hytte

Fra TV-stue hvor lyset strømmet inn...

...til TV-stue der det er så mørkt i de innerste krokene at det er vanskelig å få tatt ordentlige bilder. 

Fra romslig, flisbelagt bad med gode muligheter for spa og velvære...

...til et minibad der man må planlegge bevegelsene sine hvis man skal være mer enn to stykker der om gangen. 

Fra et kjøkken som var større enn den første leiligheten mannen og jeg leide som studenter...

...til et kjøkken som er så smalt at man nesten kan nå fra den ene tverrveggen til den andre. 

Fra ei finstue med stukkatur, god høyde under taket og mengder med lys...

...til ei finstue med litt for lite lys og litt for mange kvisthull. 

Fra et soverom med egen utgang til veranda og romslig walk-in-closet...

...til et lite krypinn som knapt nok rommer ei seng og et lite garderobestativ. 

Fra en spiseplass med godt med armslag...

...til en spiseplass som ikke tillater de store gestikulasjonene under måltider. 

...

Vi har flyttet fra villa til hytte. Likevel er det her jeg trives. Dette føles mye mer som et lunt rede enn de mange arealene vi hadde tidligere. Det er dette som er hjemme. 

Et kamera, en kjærlig barnehånd og gjenfunnet motivasjon

For ei turbouke! Det har nesten ikke vært tid til å prosessere det ene før det har vært tid for det andre. 

 Da helga var erklært, var mitt største behov å finne igjen den bortkomne hvilepulsen min.

Niåringen strøyk meg over kinnet og sa at jeg fortjente å ta meg en hvil. Jeg sank ned mellom myke sofaputer og fant helgefølelsen.

Her kan man imidlertid ikke bli liggende. Helga må jo tas i bruk! Da niåringen så jeg hadde fått farge i kinnene igjen, utfordret hun meg derfor til å lage et blogginnlegg fra kamerakroken. Det er herved gjort. 

Og tenk; nå føles alt så mye bedre. Man skal ikke kimse av niåringer og deres perspektiv på  tilværelsen. Av og til kan de rydde opp i et rotete hode kun ved hjelp av en myk barnehånd og noen enkle ord. 

...

Er du klar for helg?

#opptur2015

Ut i naturen. 

På vei mot kulturen. 

Møtepunkt.

Utsikt. Lønn for strevet. 

Pause. 

Kaffe.

Tre ting å glede seg over på en regnværsdag

1. Den nye, florlette skjorta, med lekne hjerter og stilfullt fall i ryggen. 

2. Å pakke ut en gave, der kortet og papiret er like estetisk som hemmeligheten. Ta gaven i bruk, og kjenne på hvor fin stemning den sprer i sine nye omgivelser. 

3. Å finne varmen i en kopp kakao med hjerter på, og fylle på med glemte minimarshmallows fra innerst i skapet. 

Eksistensielle tanker rundt et kjøkkenbord

Mye er nytt på kjøkkenet etter oppussing. Men noe er også ved det samme gamle. Kjøkkenbordet og loppemarkedstolene står der de har stått hele tiden. 

Her oppe i høyden kan jeg sitte med kaffekoppen og se ut på bygda mi. Jeg blir ei skikkelig gammeldags kjøkkenkjerring som kikker ut gjennom det smårutete glasset for å følge med på hva som skjer. 

 Her finner jeg roen. Jeg tenner lys og lytter andektig til kjøkkenklokka som lister seg lett på tå, alltid videre, på vei inn i neste sving.

Ett sete til hver. Her har vi de gode hverdagssamtalene, rundt hverdagsmiddagen, før niåringen skal på en eller annen etter-skolen-hverdagsaktivitet. 

Utsikten gir meg ro. Det er lubne fjell som hviler i seg selv, og gamle, solbrente laftebygninger som minner meg på at mitt eget liv bare er et ørlite fragment av en mye lengre tidslinje. 

Jeg er imidlertid ikke bare opptatt av utsikt og sekunder som går. Jeg har en rastløshet i meg. Livet skjer nå. Neonfarger som roper fudge! (tillatt banneord her i huset) rykker tak og rister forsiktig i meg. 

...

Jeg smiler litt for meg selv og river meg løs, klar for alt som skjer på den andre siden av kjøkkenvinduet. 

Har du noen favorittplass hjemme, et sted som setter i gang de store eksistensielle tankene?