Den gylne regel

Et loppefunn har blitt til en ny arbeidsplass, og jeg kunne knapt vært mer fornøyd. 

Olapulten og jeg har ikke vært så lenge sammen, men vi har allerede bonda. Det har vært den og jeg mot røkla. Det begynte allerede da jeg spurte hva den kosta, og betjeningen på bruktbutikken gremmet seg for å opplyse om at de nok måtte ha 50 kroner for den. Det var som om hun ventet seg at jeg skulle prute... Jeg betalte imidlertid gladelig, og fikk satt hentelapp på den. Jeg gledet meg som et lite barn til å komme tilbake og hente den. 

En liten fugl har hvisket meg i øret at betjening og kunder slo seg på lårene og lo av at noen hadde kjøpt pulten. De sa den var stygg, og så lo de litt til. 

Da jeg kom tilbake for å hente pulten, var de ansatte meget behjelpelige med å få den ut av butikken. Én hjalp meg å bære, og én holdt døra åpen. Det var som om de ikke kunne få den raskt nok ut. Da døra smalt igjen bak meg, syntes jeg jeg hørte at de lo enda litt til...

Jeg var imidlertid hele tiden sikker i min sak: denne olapulten hadde potensial, og jeg ville støtte opp om den uansett hva andre sa. 

Nå står den her i all sin prakt. Den har fått hovedrollen i en  arbeidskrok jeg storkoser meg i. Jeg ser for meg at en del blogginnlegg kommer til å bli til her. Olapulten og jeg er herved gjensidig avhengige av hverandre.