Det lille og det store

Vi har vært et døgn på hytta. I et lite krypinn, der pensjonerte bruksgjenstander på ganske få kvadratmeter skaper et eget lite stilintermezzo. 

Kontrasten er stor til det enorme landskapet hytta ligger i. Her er det lange linjer og rene farger. Helt naturlig og aldeles storslagent. 

 Inne er snora spent opp, klar for å tørke våte sokker over en ovn med god lunk i. Lufta er tett, men det er lunt og godt i stua. 

Ute har skyene spent et segl over himmelhvelvingen. Lufta er frisk og revitaliserende. 

Inne finner vi en boks med minner. Den bringer fram tanker om barndommens bilturer, tre søsken i et trangt baksete, søskenkrangling og -kjærlighet, akkompagnert av klassiske countrylåter. 

Ute skapes nye minner. Tre stykker oppdager og ser, lever i øyeblikket og synes dagen er fin. 

 Vi fyrer i ovnen for å holde varmen i den uisolerte tømmerhytta. Det er trangt, men vi søker sammen. 

Utenfor hytta er det ingen grenser. Landskapet er uendelig, og horisonten forsvinner i blå blåner. 

Man blir sulten av fjelluft. 

Med energi i magen kan man gå langt på tur, nesten uten å bli sliten. Da er det lettere å stoppe opp og ta seg tid til å oppleve. 

 Kontrasten mellom det lille og det store er noe av det som gjør det så fint å være på hytta. Vi får i både pose og sekk, både det nære og det storslagne. De to ytterlighetene setter hverandre i perspektiv og gjør at begge deler kommer enda mer til sin rett. Ja takk til begge deler!