Når noe ikke vil gi slipp

I vinter fikk jeg lov til å besøke restlageret til en bruktbutikk som egentlig hadde stengt dørene sine for godt. 

Jeg storkoste meg, virret fram og tilbake som en propell, og dro hjem med mange bruktskatter under armen. 

Vel hjemme satte jeg raskt i gang med en av mine favorittsysler: lage stilleben. Flytte fram og tilbake. En millimeter hit. Tre millimeter tilbake. Der ja. Kanskje. Eller..?

Denne fram-og-tilbake-prosessen holdt meg gående en stund. Men etter hvert var det noe som begynte å gnage i bakhodet mitt. Var jeg virkelig forsynt? Var det ikke noe jeg hadde latt stå som egentlig burde ha kommet inn i varmen her hjemme hos oss?

 Jeg prøvde å kvitte meg med tanken. Jeg hadde da virkelig forsynt meg grovt.

Jeg klarte å holde tanken på avstand noen dager, men så begynte den å insistere igjen. 

Til slutt innså jeg at jeg hadde gjort en feil. Jeg hadde etterlatt noe som jeg potensielt kunne fått et fint og nært forhold til. Nå var det for seint. Bruktbutikken var definitivt stengt, og det gikk rykter om at restlageret skulle sendes videre, ut på nye eventyr. 

Heldigvis er det sånn at lykken av og til smiler til den som minst venter det. Flere måneder etter at jeg falt hodestups, ble skatten min likevel. Restlageret var ikke tømt, jeg fikk komme på besøk en siste gang, og jeg kunne lykkelig bringe hjem et gullfarget trillebord. 

...

Hva mannen i huset synes om bordet er en helt annen historie, men jeg er i alle fall lykkelig gjenforent med forelskelsen min...