Elleve måneder gammel

Elleve måneder har gått, og jeg begynner å innse at babyen min nesten ikke er baby lenger. Hun farter rundt i høyt tempo, både horisontalt og vertikalt, og har det travelt med å bli enda bedre kjent med omgivelsene sine. 

Det går unna med krabbing, og vi må nesten løpe for å holde tritt med henne. Det mest spennende akkurat nå er likevel å reise seg. Hun drar seg opp etter møbler, planter, familiemedlemmer og annet hun kommer over, og vil helst stå hele tida. Når hun kjenner at hun begynner å bli sliten, setter hun seg kontrollert ned og samler krefter igjen. Av og til er hun uheldig, mister balansen og slår seg litt. Men hun er tøff og prøver på nytt etter litt kos og trøst. Ingenting skal få stoppe henne. 

Lille D har begynt å øve seg på å gå også. Med gåvogna beveger hun seg helt til det kommer en naturlig stopp (som en vegg eller en annen hindring). Kroppen er i balanse, og hun kommer seg møysommelig framover. Med voksenhender til støtte går det enda fortere, og da hviner hun av fryd. Det vanskeligste nå er å bevege seg langs bordet, helt alene. Men det går det også, når hun bare har rett fokus.

Hun skaper alltid mye lyd rundt seg. Hun roper og ler, slår klosser mot hverandre og lager bråkeorkester. Flere og flere ord ramler på plass. Ord hun har begynt å bruke mer aktivt siden sist er hei, hadet og æsj. Hun sier sitt eget navn, og navnet på både storesøster og nabojenta. Hun elsker musikk, og av og til høres det ut som hun prøver å synge til musikken hun hører. Hjertet smelter når hun bidrar på Trollmors vuggevise med o-aj-aj-aj-aj boff...

For tiden leker hun gjerne at hun snakker i telefonen. Hun løfter et egnet objekt mot øret, passer på å få med hei og hadet, og fyller på med babybabbel imellom der. Hun elsker å mate andre med maten sin, og vil gjerne være med å tørke opp etter seg selv når måltidet er over. Da går hun grundig til verks med en egnet wipe. Hun rydder også gjerne, og liker å putte ting oppi ting. Å brette nyvasket tøy (eller kaste utover det jeg nettopp har brettet) er stor stas. Hun holder seg med andre ord aktiv...

Nå har lille D fått tenner både opp og nede, sju i alt. De brukes til å få i seg stadig mer variert mat. Heldigvis vil hun fortsatt ha morsmelk også, og da finner vi den gode roen midt i dager som er fylt av tempo og utforskertrang. Joda, babyen har blitt stor, men kosen vedvarer. Og det er jo den som er magisk.