Tanker om det nye året

Det har gått noen dager nå, siden vi gikk inn i det nye året. Jeg har gått og tygd litt på det siden da. Hvordan føles det? Hva ønsker jeg meg egentlig av det? Er jeg klar for det? 

For etter å ha lagt et annerledesår bak meg, skal jeg nå tilbake til hverdagen. Tilbake til matpakka, kaffen på personalrommet, retting og forberedelser. Jeg skal inn i tiden igjen og inn i en pålagt rytme.

Jeg kjenner at jeg ikke er helt klar for det enda. Jeg skulle så gjerne vært i denne følelsen litt lenger. For jeg har jo hatt så godt av det. Jeg, som alltid har vært snill pike og som har stilt så høye krav til meg selv, hele tiden i løpetakt for å rekke alt det jeg følte jeg burde. 

Annerledesåret krevde av meg at jeg pustet ordentlig. Jeg måtte skru ned volumet, tempoet, effektiviteten og bare være. I alle de små øyeblikkene. Og de store. Jeg ble hodestups forelsket i et nytt lite menneske, samtidig som jeg ble kjent med meg selv på nytt. Det hadde jeg godt av. 

Mens jeg står på terskelen til å tre inn i det gamle igjen, kjenner jeg at jeg er redd for å miste det jeg har funnet. Jeg vil ikke bare hoppe på karusellen og fortsette turen der jeg slapp sist. Jeg vil så gjerne ha med meg den gode jordinga videre. Jeg vil ta med meg roen. Evnen til å nyte det som bare er. 

Jeg har ikke helt grepet det nye året enda, men står litt avventende på sidelinja og betrakter det. Men jeg har bestemt meg for at jeg må gjøre det til mitt. Jeg må klare å kombinere den jeg var med den jeg er blitt, og gjøre hverdagsrytmen balansert. 

Jeg tror det innebærer å virkelig smake på matpakka, og å trekke inn lukta av kaffe på personalrommet. Ikke bare stresse fra klasserom til klasserom, men pleie møtene underveis. Men aller viktigst er det kanskje å være bevisst at tiden hjemme ikke forsvinner. Den omdisponeres bare. Og etter annerledesåret burde jeg være ekspert på å vite hvordan jeg kan bruke den tiden best mulig, når den er der. Det tror jeg jeg skal klare.