Sommer i Berlin: Tirsdag

Vi startet dag nummer to rolig. En kaffekopp, litt lek, og felles planlegging av hvordan vi skulle legge opp dagen. 

E hadde dagen i forveien fått tak i pizza hun har lengtet etter i Norge, og kunne nesten ikke vente med å få smakt på den. Enn så lenge kunne hun bare se og kjenne...

LilleD og M tok seg en liten tur på det lokale bakeriet...

...og kom tilbake med fersk brød og croissanter vi kunne nyte til lunsjen.

Etter lunsj gjorde vi oss klare for en dag i turismens tegn. 

Vi bestemte oss for å unngå U-Bahn og heller komme oss fram til fots. Det viste seg å gi en helt ny opplevelse og forståelse av byens geografi, men det var også en avgjørelse som gjorde at hele dagen gikk (bokstavelig talt). 

Så fort muligheten åpnet seg for det, gikk vi inn i Tiergarten. 

Det var som å gå inn i en hemmelig hage, der alt var omslynget av en egen mystikk. Borte var byens lyder og støy, her var det bare en uendelig ro. 

Vannet sildret, refleksjoner gjorde alt dobbelt så vakkert, tiden var tidløs og sola smilte til oss gjennom det tette bladverket. 

Underveis kom vi over en lekepark, og lilleD fikk endelig boltret seg litt. I løpet av stoppen rakk hun å huske, ake i sklie, klatre, leke i sand og plukke skatter. Etterpå var hun fornøyd med å puste på litt i vogna (som storesøster hadde passa godt på underveis). 

Med ett var vi ute av Tiergarten, og ble minnet på at vi tross alt befant oss midt i en metropol. Vi knipset bilder av Siegessäule...

...og kom inn på baksiden av Brandenburger Tor. Der tok vi noen klassiske turistbilder (med Fernsehturm som linselus)...

...og noen bilder som minnet oss om at vi er midt i en annerledessituasjon. 

Noe var heldigvis ved det normale, og på Alexanderplatz var det som vanlig såpebobleshow og fascinerte barn. 

Vi gikk videre, og siktet oss nå inn på Fernsehturm. Underveis dukket det opp ymse godteri for øyet. Vi følte dagen enda var ung, og tok oss god tid. 

Plutselig innså vi at vi var godt over middagstid, og gikk uten mye research inn på Wilde Matilde, et spisested som så appellerende ut fra gata. På innsiden var det enda mer fascinerende.Vi satte oss i et rom med blå velursofaer og dekadanse overalt rundt oss. 

Hvis man løftet blikket mot taket, fikk man assosiasjoner til litt surrealistisk Alice in Wonderland. 

I de tilstøtende rommene gikk det i rosa, og alt var voluminøst.

De ansatte var kledd i stil med interiøret, og alt var gjennomført til fingerspissene. 

Interiøret avslørte også at dette nok er en plass med mye moro når det blir kveld og natt. Vårt behov var imidlertid mat, og med så mye staffasje var vi spente på om de klarte å levere på dette også. 

Det klarte de så definitivt. Porsjonene var store, delikat anrettet og med balanserte smaker. Vi gikk derfra gode og mette, og en del tyngre i steget enn da vi startet opp om formiddagen. 

Til slutt nådde vi fram til dagens mål: rota av Fernsehturm. Det var tilfredsstillende å komme seg dit på egne bein, for aller første gang. Likevel var vi bare halvveis: vi skulle jo tilbake til leiligheten igjen også...

Det fristet å benytte seg av litt hjelpetransport, men vi bestemte oss for at vi skulle klare det. 

Vi travet av gårde med litt mer skylapper enn på veien til; vi måtte jo frem. Men ved minnesmerket bremset vi opp, kontemplerte og fant styrke til å ta fatt på de aller siste metrene hjem. 


...

23136 skritt.