18. mai

17. mai er overstått for i år. 

I anledning dagen hadde jeg kjøpt inn servietter og sugerør i rødt, hvitt og blått. I fryseren godgjorde en boks med vaniljeis seg, og i kjøleskapet var det friske røde og blå bær til å drysse over. 

Alt er like ubrukt som det var dagen før dagen. 17. mai ble travlere enn forestilt. Ansvar i årets arrangementskomité var mer tidkrevende enn jeg hadde forestilt meg. Jeg sprang rundt i en fotsid bunad: frakta blomster til underholdere, bandt opp flagg, var bas på dartkasting og ryddet bort festen etter at laget var slutt. 

Da vi kom hjem, var det joggebukse og sofa som gjaldt. Idet jeg sank ned blant myke puter, gikk det opp for meg at jeg ikke hadde tatt et eneste bilde av feiringa. Det hadde både gått for fort og vært for travelt. Jeg kjente den dårlige samvittigheten gnage. Etter en liten stund gikk det imidlertid opp for meg at vi ikke hadde noen krise på gang. Man kan alltids lage egne bilder, bare man lukker øynene. Og vaniljeis med friske bær smaker like godt 18. mai...

Dårlig timing...

...å bruke selveste 16. mai til å organisere nytt hyllesystem ved arbeidsplassen. Men når ideene bobler og fingrene klør, er det bare å gi etter for trangen...

Hvitveismagi

Like bak huset vårt ligger hvitveisenes rike. 

Der danser de florlett i vinden i de yndige ballerinaskjørtene sine.

De venter. 

De vet at de er her på lånt tid, at det er nå de må leve. 

Mai er den store festmåneden deres, og de vet at de kommer til å bli bedt på ball. 

De kommer til å stille villig opp. 

Men -det ble ikke i dag. Da blir det skjønnhetssøvn i natt også. Kanskje i morgen..?

Den gylne regel

Et loppefunn har blitt til en ny arbeidsplass, og jeg kunne knapt vært mer fornøyd. 

Olapulten og jeg har ikke vært så lenge sammen, men vi har allerede bonda. Det har vært den og jeg mot røkla. Det begynte allerede da jeg spurte hva den kosta, og betjeningen på bruktbutikken gremmet seg for å opplyse om at de nok måtte ha 50 kroner for den. Det var som om hun ventet seg at jeg skulle prute... Jeg betalte imidlertid gladelig, og fikk satt hentelapp på den. Jeg gledet meg som et lite barn til å komme tilbake og hente den. 

En liten fugl har hvisket meg i øret at betjening og kunder slo seg på lårene og lo av at noen hadde kjøpt pulten. De sa den var stygg, og så lo de litt til. 

Da jeg kom tilbake for å hente pulten, var de ansatte meget behjelpelige med å få den ut av butikken. Én hjalp meg å bære, og én holdt døra åpen. Det var som om de ikke kunne få den raskt nok ut. Da døra smalt igjen bak meg, syntes jeg jeg hørte at de lo enda litt til...

Jeg var imidlertid hele tiden sikker i min sak: denne olapulten hadde potensial, og jeg ville støtte opp om den uansett hva andre sa. 

Nå står den her i all sin prakt. Den har fått hovedrollen i en  arbeidskrok jeg storkoser meg i. Jeg ser for meg at en del blogginnlegg kommer til å bli til her. Olapulten og jeg er herved gjensidig avhengige av hverandre. 

Forelska -igjen

Det var en gang en olapult som gjemte seg i en støvete krok innerst i den lokale bruktbutikken. Først så jeg den ikke, fordi den var skjult under en haug med gamle bøker. Den gjorde ikke mye ut av seg, ja, den var nærmest usynlig. Rett før jeg skulle gå, fikk jeg imidlertid et lite glimt av den, og jeg fikk noe å tenke på. Kunne jeg klare å gjøre rom for den hjemme? Ville mannen tillate det? For å gjøre en lang historie kort: etter noen dager kom jeg tilbake til bruktbutikken med en bunke cash i hånda, klar for å handle. Jeg hadde klart å overbevise meg selv om at vi to måtte bli del av samme eventyr. 

Pulten fikk en røff start hjemme hos oss: den har stått noen måneder i garasjen og godgjort seg. I helga ble den trukket fram igjen: dens tid var kommet. Jeg var klar for prosjekt oppussing. Jeg begynte med å skrape vekk falmede fotballhelter og mer eller mindre korrekte budskap fra åttitallet. 

Pultflata var en liten historie i seg selv, men siden det nå var tid for blanke ark, ble sporene utslettet ved hjelp av en god dose sparkel. Vekk med Metallica og AC/DC. Nye tider venter. 

Det meste av pulten ble malt med Lady silkematt, fargekode. S7502-Y.

Skuffer og bakvegg fikk en lysere farge i samme skala, fargekode S3502-Y. Jeg er veldig fornøyd med resultatet: pulten lot seg berge. Heldigvis.  

...

I neste innlegg blir det mer olapult. Eventyret er jo ikke helt slutt enda. Ikke før styling har funnet sted, i alle fall..! ;)

Fra villa til hytte

Fra TV-stue hvor lyset strømmet inn...

...til TV-stue der det er så mørkt i de innerste krokene at det er vanskelig å få tatt ordentlige bilder. 

Fra romslig, flisbelagt bad med gode muligheter for spa og velvære...

...til et minibad der man må planlegge bevegelsene sine hvis man skal være mer enn to stykker der om gangen. 

Fra et kjøkken som var større enn den første leiligheten mannen og jeg leide som studenter...

...til et kjøkken som er så smalt at man nesten kan nå fra den ene tverrveggen til den andre. 

Fra ei finstue med stukkatur, god høyde under taket og mengder med lys...

...til ei finstue med litt for lite lys og litt for mange kvisthull. 

Fra et soverom med egen utgang til veranda og romslig walk-in-closet...

...til et lite krypinn som knapt nok rommer ei seng og et lite garderobestativ. 

Fra en spiseplass med godt med armslag...

...til en spiseplass som ikke tillater de store gestikulasjonene under måltider. 

...

Vi har flyttet fra villa til hytte. Likevel er det her jeg trives. Dette føles mye mer som et lunt rede enn de mange arealene vi hadde tidligere. Det er dette som er hjemme. 

Et kamera, en kjærlig barnehånd og gjenfunnet motivasjon

For ei turbouke! Det har nesten ikke vært tid til å prosessere det ene før det har vært tid for det andre. 

 Da helga var erklært, var mitt største behov å finne igjen den bortkomne hvilepulsen min.

Niåringen strøyk meg over kinnet og sa at jeg fortjente å ta meg en hvil. Jeg sank ned mellom myke sofaputer og fant helgefølelsen.

Her kan man imidlertid ikke bli liggende. Helga må jo tas i bruk! Da niåringen så jeg hadde fått farge i kinnene igjen, utfordret hun meg derfor til å lage et blogginnlegg fra kamerakroken. Det er herved gjort. 

Og tenk; nå føles alt så mye bedre. Man skal ikke kimse av niåringer og deres perspektiv på  tilværelsen. Av og til kan de rydde opp i et rotete hode kun ved hjelp av en myk barnehånd og noen enkle ord. 

...

Er du klar for helg?

#opptur2015

Ut i naturen. 

På vei mot kulturen. 

Møtepunkt.

Utsikt. Lønn for strevet. 

Pause. 

Kaffe.