18. mai

17. mai er overstått for i år. 

I anledning dagen hadde jeg kjøpt inn servietter og sugerør i rødt, hvitt og blått. I fryseren godgjorde en boks med vaniljeis seg, og i kjøleskapet var det friske røde og blå bær til å drysse over. 

Alt er like ubrukt som det var dagen før dagen. 17. mai ble travlere enn forestilt. Ansvar i årets arrangementskomité var mer tidkrevende enn jeg hadde forestilt meg. Jeg sprang rundt i en fotsid bunad: frakta blomster til underholdere, bandt opp flagg, var bas på dartkasting og ryddet bort festen etter at laget var slutt. 

Da vi kom hjem, var det joggebukse og sofa som gjaldt. Idet jeg sank ned blant myke puter, gikk det opp for meg at jeg ikke hadde tatt et eneste bilde av feiringa. Det hadde både gått for fort og vært for travelt. Jeg kjente den dårlige samvittigheten gnage. Etter en liten stund gikk det imidlertid opp for meg at vi ikke hadde noen krise på gang. Man kan alltids lage egne bilder, bare man lukker øynene. Og vaniljeis med friske bær smaker like godt 18. mai...