Mens vi venter...

Når man er sju år, er veien fra de første desemberdagene til julaften uendelig lang. Ventetiden bare varer og varer. Og rastløsheten setter seg i kroppen. 

Når julestjerna kommer opp, blir det med en gang en annen stemning i huset. Litt lysere, litt lunere. Det er den rette ventestemningen.

Ser man forbi den, blir man påminnet at året snart et på sitt mørkeste. Dagene blir kortere og kortere, og det blålige lyset dominerer. Nettopp det er også en viktig del av ventetiden. Det må bli mørkere før det kan bli lysere...

Et annet trekk ved ventetiden er at huset blir mer og mer julete. Første søndag i advent tas juleeskene ned fra loftet, og innholdet brer seg gradvis utover i huset. Til å begynne med er det ikke så tydelig, og da kan det være spennende for en liten, rastløs sjel å lete etter julespor. 

Når man har holdt på med det en liten stund, er man kanskje akkurat såpass sliten at det er greit å sette seg ned en liten stund og bare la tiden gå...

Og før man vet ordet av det, er ventetiden over.