Som julekvelden på kjerringa. Eller..?

Lærerjobben tar mye tid i førjulstida. Det har en tendens til å gå ut over juleforberedelsene hjemme. Men litt framgang er det da å skue...

Vi er godt i gang med å bake. Noe klassisk og julete, og noe bare fordi vi synes det er godt. Det er fint å ha en aktiv og pliktoppfyllende hjelper med seg på kjøkkenet når det stormer som verst over bakebollene...

Ikke minst er det spennende å se hvordan resultatet blir -spesielt for den flittige hjelperen. Og aller best er det kanskje å svi tunga idet man smaker på en helt nystekt kake man har laga nesten helt selv...

Det kommer også mer og mer julepynt på plass. I år blir det nok plass til litt flere naturelementer enn i fjor. Likevel er det fortsatt plass til det hvite, gjerne sammen med en dæsj humor. Uglene fra Kremmerhuset får derfor stå framme i jula også, siden de fyller begge kriterier. 

 Humor kan også ofte ha med nostalgi å gjøre. Det man har knyttet gode minner til blir nesten alltid fint, uansett hvor kitschy det kanskje egentlig er. I år kommer jeg nok til å plukke fram litt julepynt som jeg egentlig hadde sett for meg var kassert for godt. For det er jo nettopp den pynten som bærer med seg minner og som får meg til å trekke på smilebåndet. 

Så var det dette med svibler, da. De er en ganske fersk forelskelse, men lukten må til for at det skal bli skikkelig julestemning. Jeg sanker svibler i tiden fram til jul, slik at de kan blomstre litt etter tur.

 Med små skritt gjør vi oss klare for jul. Helt uforberedte er vi tross alt ikke...