I dag spør fru Andersen om vi har noe i hjemmene våre som betyr ekstra mye for oss. Jeg ble så inspirert at jeg måtte lage et eget innlegg om nettopp dette.
For noen år siden kjøpte vi et forfallent og forlatt hus, som en gang hadde vært en staselig perle. På loftet fant vi et bilde av huset fra sine velstandsdager. Vi ville beholde sjarmen, men tilpasse det til moderne tider. To akademikere uten praktisk sans satte i gang prosjekt-enorm-husrenovering. Det var mye famling underveis, og innimellom føltes det overveldende. Heldigvis klarte vi å gjennomføre. Bildet minner meg om nettopp dette, samtidig som det minner meg på at vi aldri glemte å behandle huset med respekt.
Da bildet ble tatt, lå huset der ensomt på høyden sin. Kyr spankulerte på grusveien, og de som ville besøke skoleinspektøren som bodde der, måtte belage seg på en aldri så liten båtreise for å nå ham. I dag er huset omsluttet av et boligfelt, og mye av grøntarealet er spist opp av nabotomtene.
Nå har vi solgt huset for å søke lykken sørpå. Huset var godt å bo i, men omgivelsene ble ikke helt som vi hadde drømt om. Prosjektet ble en livserfaring jeg aldri ville vært foruten, og bildet minner meg om hva vi klarte, og hvor langt stå-på-vilje kan nå.
...
Det er mulig fargene på bildet er litt falmet, men minnene om huset som det var -og som det ble- tar jeg med meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tusen takk for alle kommentarer og hilsninger. Jeg setter stooor pris på hver og en av dem. :)