Denne måneden tok jeg opp en trilogi fra studietida. Da leste jeg med mye vemmelse og stor fascinasjon det vi kalte s-trilogien til Stig Sæterbakken. Når jeg nå leste den første s-en på nytt, lot jeg med fortsatt vemme, men mer enn det følte jeg sorg for menneskene som levde så forkvaklede liv, side om side, bare fordi de ikke var trygge nok i seg selv.
Jeg liker å sitte slik og duppe av, for når jeg slumrer drømmer jeg, og når jeg drømmer, da ser jeg. Da ser jeg alt, slik jeg en gang kunne. Da er alt på plass igjen, foran meg, slik jeg husker det. Hver gang jeg våkner mister jeg synet. Da blir det natt, det eviggrå mørket omgir meg, lik en stram hette, som allikevel er grenseløs i sin utstrekning...
Stig Sæterbakken -Siamesisk
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tusen takk for alle kommentarer og hilsninger. Jeg setter stooor pris på hver og en av dem. :)