Det er noe med materialene som møter hverandre: den myke veluren, de lodne bladene og den ru, krakelerte glasuren. Dessuten tror jeg det er noe med innsatsen som ligger bak elementene. Gardinene overvåket jeg lenge, til de kom på salg og jeg syntes vi hadde råd til dem. Avokadoplanten er dyrket fram selv, og det har vært en lang ferd fra da til nå. Vasen fant jeg i naustet ved huset vi eide nordpå. Den er vasket og skrubbet og gravd frem fra glemselen. Sliten nå, men med et attraktivt trekk av levd liv.
I det daglige er det fort gjort å se forbi. Men for meg er dette med på å sette en stemning i rommet. Jeg ønsker at spisestua skal være et sted man har lyst til å sette seg ned og la tida gå (gjerne sakte) mens man nyter smaker og eget eller andres selskap.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tusen takk for alle kommentarer og hilsninger. Jeg setter stooor pris på hver og en av dem. :)