Følelsen av å virkelig være til stede i den store verden har unnsluppet meg så langt i 2020. Jeg gikk fra mammaperm til jobb, men det tok tak å få grep om alt det nye; en ny rolle, nye oppgaver, ny ledelse. Og så, når det begynte å løsne, ble alt uvirkelig. Tilbake til det kjente, den lille verden, der jeg føler meg trygg. Vi holder oss fast, prøver å kose oss, og skyve det uvirkelige litt unna.
Vi spiser en solid lunsj sammen hver dag.
Vi får mer tid til store samtaler med E. Det er litt som å bli kjent med henne på nytt.
Vi passer på å få oss turer ut i frisk luft. Vi triller og blir kjent med det mystiske hvite som enda dekker grunnen rundt oss.
Vi voksne har innredet oss på hvert vårt hjemmekontor, og får gjort unna arbeid hver våre dager. Jeg må utenfor komfortsonen gang på gang, og lærer meg fortløpende nye ting.
Vi holder oss oppdatert på situasjonen, men prøver først og fremst å være nær der vi trengs. Vi øver på å gå, leser og peker, synger om lille Petter edderkopp og perfeksjonerer ulike dyrelyder.
I dag stengte vi hjemmekontoret for helga og fyrte opp i bålpanna. Vi innledet verandasesongen, og prøvde for første gang fiskepinne i lompe.
Joda, alt er surrealistisk og usikkert, men vi har fått en gave som vi må bruke sammen. Tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tusen takk for alle kommentarer og hilsninger. Jeg setter stooor pris på hver og en av dem. :)