Påskepiknik

Å møte noen man ikke har sett på lenge, så savnet har fått vokse seg så altfor stort. Møtes ute og omgås med forsiktighet. Ikke kunne klemme hverandre, men likevel samles rundt et bord og kjenne at dette er fint. Tømme i kaffe fra termos og pakke ut hjemmebakt kake. Vi gjør det på denne måten fordi vi må, men kjenner at det er noe fint ved dette også. 

Årets første tur med vårklær. Kjenne at vinden rusker skikkelig, men at sola til gjengjeld varmer ekstra godt når førstnevnte tar seg en hvilepause. 

Stor stas å ha med sitt eget påskeegg med babyvennlig kos. Litt ekstra trygt å også ha med kosebamsen, når man først er på en ny plass i verden. 

Første gang i ordentlige sko. Vi skal nok gå mange fine turer sammen. 

Spankulere langs Lågen, med vannets nynning som bakgrunnsmusikk til samtalen. Kjenne at nå er våren helt sikkert her, nå har vinteren gitt etter for denne gang. 

Stoppe opp underveis og la seg gripe av det som dukker opp. Minste hadde en lang passiar med to nye bekjente på elvebredden. Hennes umiddelbare, ekte glede til stor inspirasjon for oss voksne som vanligvis er litt mer trukket inn i skallene våre. 

Byen så annerledes, så preget av situasjonen. Men følelsen av at vi bryr oss mer om hverandre sitter igjen etter utflukten. En trygg oppdagelse å gjøre i en verden som enda ikke er helt gjenkjennbar.