Denne uka hadde jeg mitt livs konsertopplevelse: Nick Cave & The Bad Seeds i Oslo Spektrum.
I det ene øyeblikket raste han rundt på scenen som en dommedagsprofet, i det neste sang han om bunnløs sorg og tap av mening.
Vi ble vitne til eksistensiell, desperat energi, og en sårhet som var så øm at det smertet å kjenne på den. Flere utstrakte hender møtte hans (jeg tok på Nick Cave!), han ble ett med massen, og hele publikum fikk kjenne hjerteslagene hans gjennom hans intense tilstedeværelse.
Og da det hele var over, kjentes det som om vi alle hadde vært gjennom en renselse. Ut av et mørke hadde det vokst fram noe lyst, godt og varmt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tusen takk for alle kommentarer og hilsninger. Jeg setter stooor pris på hver og en av dem. :)